Hva med de som er glad i deg?

Det å ha diabetes er en veldig personlig sak, og like lite som to personer er like, er to liv med diabetes like. Selvfølgelig har de mye til felles, men kroppene våre reagerer ulikt, og ingen kan fortelle deg hvordan akkurat du skal ha det. Her finnes det ingen svar med to streker under. Den nærmeste til å kjenne svaret er deg selv – som er den som lever med diabetes 24/7, og som også må ta konsekvensene av de valgene du gjør.

Foreldre

Men så var det disse foreldrene da! Verden er nå en gang skapt sånn at det er de som kanskje er aller mest redd for at noe skal skje med deg, for at du skal få en kraftig føling eller en syreforgiftning – eller at du gir litt blaffen, ligger for høyt over tid og øker risikoen for komplikasjoner senere i livet. De er foreldrene dine, og da ligger det i sakens natur at de bryr seg: «Hva er blodsukkeret ditt nå?» «Har du husket følingsmat?» «Ikke drikk for mye, da!».

Det er lett å være rask med å tenke at foreldre bare maser når de spør om diabetesen. Noen ganger er dette riktig – som når du egentlig er sur og sint av helt andre grunner enn lavt blodsukker. Men andre ganger kan det hende at det er lurt å trekke pusten og høre etter hva de sier. Kanskje de har et poeng? Og selv om de maser aldri så mye, gjør de det fordi de vil det beste for deg. Det er også foreldrene dine som kan være de beste til å støtte, trøste og hjelpe deg hvis det butter imot for alvor. Det kan være lurt å ha dem med på laget.

Du har hovedansvaret

Mye formaninger her? Uansett er det du som har hovedansvaret for diabetesen din, og i det ligger også å sørge for at du har folk rundt deg som kan hjelpe og støtte deg hvis det trengs. Det er ikke rettferdig overfor venner at de skal passe på at du har med insulin eller følingsmat, men jo mer de kan om diabetesen din og er vant til den, jo mer forberedt og mindre satt ut blir de hvis noe skulle skje. De bryr seg også!

Åpenhet

Heller ikke om når og hvordan du skal fortelle om diabetesen din, finnes det noe fasitsvar. Det kommer an på både situasjonen og personen, men en tommelfingerregel kan gjerne være «heller tidlig enn sent». Diabetes er ikke noe du trenger å holde skjult og skamme deg over – du har ikke gjort noe som helst for å få sykdommen, og ikke er den smittsom. Diabetesen er en del av deg, og skal du mestre den godt, er det viktig at du får gjort det du må. Og er det snakk om en kjæreste, går det jo gjerne kort tid før en pumpe vil bli synlig eller merkbar uansett …

Kanskje flytter du også sammen med noen for første gang. Da er det viktig å være åpen og la diabetesen bli en naturlig del av samboerskapet. Det kan kanskje ta litt tid å finne den ikke alltid like tydelige balansegangen mellom omsorg og mas, men den er viktig å ha på plass.