– Viktig å prate med noen som vet hva man står i

Den lille gutten som lå i sykehussengen med skyhøyt blodsukker var bare 2,5 år. Han var deres første og – skulle tiden vise – eneste barn. Nå endret livet seg. Sjokket var overveldende.   

Tolv år senere er Lise Rosedatter Touzri en erfaren diabetesmamma. Hun er likeperson og tillitsvalgt i lokal- og fylkeslag, og leder forbundets barne- og familieutvalg. De jobber for å skape møteplasser for barn med diabetes og deres familier. Touzri håper at andre kan få like god hjelp av en likeperson som hun selv gjorde.  

Samtale betydde mye

Mens sønnen var innlagt på Ålesund sjukehus, fikk Lise Rosedatter Touzri snakke med en annen mamma i samme situasjon. De hadde jevngamle gutter med lik diagnose, men den andre mammaen hadde ett års lengre diabeteserfaring. 

– Samtalen med henne betydde enormt mye. Jeg kan ikke sette ord på hvor viktig det var å prate med en som hadde vært gjennom det vi sto i, og som sa at det kom til å gå fint, forteller Touzri.  

Likeperson som støtte 

I likepersonarbeid står det å være en støttespiller og bidra til mestring av egen livssituasjon helt sentralt, forteller Ingrid Imset Ranvig. Hun er ansvarlig for likepersonstilbudet i Diabetesforbundet. Likepersoner kan bidra til en god diabeteshverdag. De er ikke – og skal aldri være – en erstatning for helsepersonell, men et supplement.  

–  Diabetes innebærer mye egenbehandling, og mange kan føle seg alene om sykdommen. God støtte fra helsepersonell er viktig, men det kan i tillegg være nyttig å utveksle erfaringer og emosjonelle utfordringer med andre som har den samme sykdommen, påpeker Ranvig. 

Her kan likepersoner som har årelang erfaring med å leve med diabetes gi praktiske tips og emosjonell støtte.    

– En av tilbakemeldingene vi ofte får fra våre medlemmer er: «Helsepersonell gjør en flott jobb. Men jeg hadde trengt noen som hadde vært gjennom det samme selv, og som sa at dette går bra», forteller Ranvig.  

Om lag 215 personer fra hele landet er engasjert som frivillige likepersoner i Diabetesforbundet. De har egenerfaring med diabetes type 1 eller type 2 eller de er pårørende til barn eller voksne med diabetes. Temaet for høstens Diabeteskonferanse er likepersonarbeid, noe vi ser veldig frem til, forteller Ranvig. Hun håper samtidig at tilbudet når ut til flere som har behov for støtte, og at flere lar seg inspirere til å bli likepersoner. 

– Likepersonstilbudet er gratis og tilgjengelig for alle som har diabetes, medlem eller ei, understreker hun. 

• Oversikt over likepersoner i de ulike fylkene og kontaktinformasjon finnes på Diabetesforbundets hjemmeside.

Stiller krav til likepersoner  

Alle likepersoner er sertifisert. Kravene er å ha hatt diabetes i minimum ett år, og ha et avklart forhold til egen sykdom. I tillegg må man delta på likepersonkurs, og være personlig egnet:

– God rolleforståelse er avgjørende for likepersoner: Hva er helsepersonells rolle, og hva er min rolle? I tillegg er det viktig at likepersonen klarer å forvalte egen erfaring til nytte for andre, sier førsteamanuensis Anita Øgård-Repål ved Universitetet i Agder.   

Hun forsker på bruk av likepersoner i spesialisthelsetjenesten, og er ikke i tvil om at det er et nyttig og viktig tiltak.  

Sosial støtte kan bidra til at mennesker med kronisk sykdom opplever økt mestring og motivasjon. Internasjonalt er det gjort flere studier av bruk av likepersoner i behandling av diabetes type 1 og 2. Resultatene i disse studiene viser at likepersontiltak kan ha målbar effekt på blodsukkerverdier, i tillegg til å øke egenmestring og redusere stress. Likepersongrupper kan også gi god støtte til livsstilsendringer.     

– Mye handler om mestringsforventning. Hvis man har en forventning om at man kan leve godt med sykdommen, øker sannsynligheten for å få det til. Det hjelper å se at andre har vært gjennom det samme før og banet vei, påpeker forskeren.  

Tett kontakt  

Slik var det for Lise Rosedatter Touzri. I årene etter sønnens diagnose skulle det bli mange samtaler med den andre mammaen. Kvinnene fulgte hverandre tett, spesielt da sønnene var små. I dag er guttene tenåringer med travle liv på hver sin kant.  

– Som likeperson var hun en svært god støtte for meg i mange år. Hun bidro med trygghet, kunnskap og praktiske råd, sier Touzri.    

Den gangen var det ansatte på sykehuset som formidlet kontakt mellom de to mødrene. Det skjer sjelden i dag.  

– Jeg skulle ønske helsepersonell kunne informere om likepersontilbud. De fleste som har et barn med diabetes, har ingen rundt seg med samme sykdom. Dermed har de heller ingen som virkelig forstår hvordan livet med diabetes er, fremholder Touzri.  

Ikke til bry 

Hun opplever at folk synes det er enklere å ta kontakt hvis de har truffet hverandre fysisk først.    

– Mange kvier seg for å oppsøke noen de ikke kjenner. De vil ikke være til bry. Men ikke nøl. Vi er her fordi vi vet hvordan livet med diabetes kan være, og vi ønsker å hjelpe, sier hun.  

Intet tema eller spørsmål er for stort eller for lite. Hvordan regne karbohydrater? Hvilke rettigheter har man som foreldre til et kronisk sykt barn? Hvordan løse annerledesdager i barnehage og skole – turdag, skidag eller leirskole? Hvordan ivareta søsken, partner og seg selv?  

En likeperson har ikke svaret på alt, men kan gi tid og rom til å lufte tankene. Touzri understreker: 

– Vår viktigste oppgave som likepersoner er å lytte. Det er en grunn til at vi har to ører og én munn.