Vi trenger ikke se lenger enn til Sverige for å forstå at Norge har gjort mye riktig under pandemien. Vi bør prise oss lykkelige for at norske myndigheter tok den vanskelige beslutningen om å stenge ned landet da viruset virkelig begynte å spre seg. At de ikke satset på flokkimmunitet og lot svake grupper ta støyten. Norske myndigheter satset de fleste kortene på å beskytte risikogruppene, og som generalsekretær for en organisasjon med medlemmer i risikogruppen, er jeg takknemlig for det.
Når koronakommisjonen på onsdag legger frem myndighetenes karakterutskrift for pandemihåndteringen, er det likevel ikke med bestått i alle fag. For som vi alle i en eller annen grad har kjent på kroppen, har også de strenge tiltakene hatt sin pris. En pris vi fremdeles ikke aner størrelsen av.
Vi ble nedringt av fortvilte og livredde medlemmer.
Manglet en plan
Selv om nedstengingen og etter hvert strenge smittevernstiltak ble innført for å beskytte oss, manglet det både en plan og tiltak for hvordan vi skulle følges opp. Det oppdaget vi raskt da vi ble nedringt av fortvilte og livredde medlemmer som ikke ante hvordan de nå skulle leve livene sine. Informasjonen ut mot risikogruppene var mangelfull.
Selv måtte vi i Diabetesforbundet jobbe nærmest døgnet rundt for å skaffe informasjon som vi kunne kommunisere videre ut til personer med diabetes. I vårt innspill til koronakommisjonen pekte vi på nettopp dette: – Vi med diabetes er nesten alltid blant risikogruppene under pandemier. Hvorfor er det da ikke en del av beredskapen å involvere Diabetesforbundet helt fra starten av? På den måten kunne informasjonsflyten blitt både bedre og raskere.
Setter spor på den psykiske helsa
Personer med diabetes er blant dem som har betalt en høy pris. Mange av oss har levd nærmest isolert i over ett år. Kun de mest introverte og positive slipper fra det uten spor på den psykiske helsa. Det i seg selv kan være nok til at blodsukkerverdiene krangler. Når du legger til frykt, stress og uro for et alvorlig virus, er det sannsynlig at mange har hatt større utfordringer med blodsukkeret enn normalt dette året.
Samtidig har det vært enda vanskeligere å få hjelp. Vi har hørt hjerteskjærende historier om barn med syreforgiftning som ikke har fått hjelp hos fastlege eller legevakt. Mange har fått sine årlige kontroller utsatt. Startkurs for de som akkurat har fått diabetes er satt på vent, og flere enn vanlig må vente lenger på nytt utstyr. Dessverre har nok mange fått det dårligere med diabetesen sin i løpet av pandemien.
Vi har hørt hjerteskjærende historier om barn som ikke har fått hjelp.
Stort smittetrykk blant innvandrere
Noen av oss bor i kommuner eller bydeler hvor det har vært liten smitte, og kjenner knapt et menneske som har blitt syk av koronaviruset. Andre har nærmest gått fra karantene til karantene på grunn av påvist eller mistenkt smitte hos seg selv eller noen av de nærmeste. Aller verst har smittetrykket vært i deler av Oslo der det bor mange med innvandrerbakgrunn – grupper som også er overrepresentert på diabetes type 2-statistikkene.
Årsakene er sammensatte, men mangel på informasjon til dem som ikke har norsk som morsmål, var ett av punktene Diabetesforbundet spilte inn til koronakommisjonen allerede i fjor sommer. Dessverre skulle vi likevel gjennom åtte måneder med pandemi før det kom forslag til strakstiltak for å få ned smitten blant innvandrere. Over ett år senere viser smittetallene at vi fremdeles ikke har lyktes godt nok.
Hvor mange flere har gått under radaren når det gjelder å oppdage diabetes?
Etterdønninger vil komme
Heldigvis ser vi omsider lyset i enden av tunnelen. Noen av oss har fått vaksine, og dersom myndighetenes scenarioer stemmer, vil hele den voksne befolkningen være fullvaksinert til høsten. Vi drømmer alle om dagen da vi kan bevege oss fritt og uten munnbind. Ikke minst gleder vi oss til å møte hverandre uten å måtte bekymre oss for smitte.
Samtidig må ta inn over oss at etterdønningene vil komme. For hvor mange flere har gått under radaren når det gjelder å oppdage diabetes? Hvor mange sitter med begynnende komplikasjoner som ikke oppdages eller behandles fordi legekontrollen har blitt utsatt og utsatt? Og hvor mange har latt diabetesen seile sin egen sjø fordi de har hatt mer enn nok med å komme seg gjennom ensformige og sosialt isolerte dager?
Måten myndighetene har håndtert pandemien på har reddet mange liv, men vi har tapt mye helse. Nå må vi mobilisere for å ta igjen det tapte.