«Mr. Diabetes» takker av

Oppsal, 11. april 2020. Det er en måned siden Norge stengte ned på grunn av korona. Frykten for viruset henger like tungt over landet som de mørkegrå skyene over bydelen sørøst i Oslo. Regnet bøtter ned. Men så, plutselig, rykkes Oppsals beboere ut av tristessen. Jahn Teigens «Optimist» ljomer over nabolaget: 

«Optimist, jeg vet det går bra til sist
Så lenge jeg lever her, er jeg en optimist
Jeg er en optimist»

Effekten lar ikke vente på seg. Forbipasserende får sambatakter, paraplyene jazzer med, og barn i regntøy hopper og danser til rytmen. Fra et vindu lener en mann seg ut og vifter med et flagg. 

At det var generalsekretæren i Diabetesforbundet, Bjørnar Allgot, som stod bak stuntet, kommer ikke som noen overraskelse på de som kjenner ham. Likevel må vi spørre: 

– Hva fikk deg til å dra musikkanlegg og høyttaler ut i regnværet? 

– Jeg har vært speaker i Oppsal arena mange ganger, og tenkte jeg ville prøve å skape litt stemning, på samme måte. I kjelleren hadde jeg en svær høyttaler, så den tok jeg ut og satte på full guffe. Kona mi sa: «Nå driter du deg ut, Bjørnar». «Nei da, jeg vet at folk liker det», sa jeg. 

– Skjer det ofte at kona di rister på hodet og blir oppgitt over deg?

– Ja. Og akkurat dette syntes hun var veldig teit. Men det endte med at hun begynte å filme, fordi hun syntes det ble veldig morsomt hun også. Ha ha!

Det ble ikke bare med dette ene stuntet. Utover koronavåren ble lydanlegget hentet ut hver fredag. Etter hvert supplert med en ekstra høyttaler fra Diabetesforbundet, slik at lyden bar ekstra godt. 

Episoden er på mange måter betegnende for Bjørnar Allgot. Han er ikke redd for verken å synes eller høres, og skrur ofte på volumet når diabetessaken skal fremmes. Samtidig er han opptatt av hvordan folk har det, når det røyner på i livet. Og da gjør han gjerne en ekstra innsats for å få opp stemninga. 

– Jeg var jo redd selv. Veldig redd. Redd for både meg og alle jeg kjenner. Så tenkte jeg at det jeg i hvert fall kunne gjøre, var å sette på litt musikk. Alle satt jo hjemme, ingen gjorde noen ting. Så da var det om å gjøre å få det så høyt at det ljomet over hele Oppsal. Det var en nabo som gikk tur med hunden i Østmarka, som hørte musikken og sa «Det er Bjørnar!»

Fikk diabetes 17 år gammel

Bjørnar Allgot var 17 år gammel da han satt på legens kontor og fikk vite at han hadde sukkersyke, som det het den gangen. 

– Den første reaksjonen var sjokk. Ikke sinne. Jeg var 17 år, vant til å trene fem ganger i uka, jeg skulle ta lappen … Jeg tenkte mye på hvordan livet mitt kom til å bli. 

Følelsene stengte han inne. Den ellers så åpne 17-åringen fortalte ingen om hvordan han hadde det. 

– Jeg visste at mora mi var så lei seg. Jeg hørte hun grein da jeg gikk og la meg. Og da ville ikke jeg si at jeg var lei meg, jeg også. Jeg ville ikke belaste henne med det. Jeg har tenkt på det i ettertid, at jeg lukket igjen. Og så var jeg litt sånn «dette skal jeg greie». Jeg var vant til å fikse ting, jeg var brukbar i fotball og håndball, jeg fikk gode karakterer på skolen. Mestring var jeg vant til. Og plutselig hadde jeg fått noe jeg ikke mestret. Jeg husker at jeg på videregående spiste i midttimen og sov i den neste timen, fordi jeg fikk forhøyet blodsukker. 

Han brukte et halvt års tid på å fordøye sjokket og venne seg til sitt nye liv med diabetes. Han som var vant til å mestre ting, fullførte drømmen om å bli lærer. Etter noen år i læreryrket tok han videreutdanning i personaladministrasjon og organisasjonsutvikling på BI.

Etter fire år i Utdanningsforbundet, havnet han i Diabetesforbundet. Først som organisasjonssjef, deretter som assisterende generalsekretær. Og siden 1992 har han vært forbundets ansikt utad.

Pedagogikk

Men elevene savner han fortsatt. 

– Hvert år, i august, må jeg lukte på blyanter. Jeg savner skolestart og kan fortsatt se forventningsfulle elever for meg. 

Kanskje er det derfor han trekker fram Diabetesforbundets sommerleir for barn som et av hans beste minner fra forbundet. Mange av de som den gang var barn, treffer han igjen som voksne, som tillitsvalgte. 

– Det fantastiske med sommerleirene var å se hvordan selvstendigheten til barna økte. Mange av dem satte insulin for første gang. Ofte kom ungene løpende og sa «Bjørnar, Bjørnar, jeg har 15 i blodsukker og nå skal vi spise lunsj – hva skal vi gjøre?». Da brukte jeg å svare «Nei, hva tror du da? Hva med dere andre i gruppa, har dere noen forslag?» Til slutt fant de ut at de måtte sette litt ekstra insulin, men ikke for mye, for etterpå skulle de jo spille fotball.

Læreren og pedagogen var opptatt av å la barna finne ut av det på egen hånd. 

– Ungene blir ikke selvstendige av at vi forteller dem hva de skal gjøre. 

Men pedagogikken la han aldri fra seg. Den har han hatt god bruk for siden. 

– Hele tiden. Det er pedagogikk jeg har brukt. Pedagogikken har hjulpet meg til å se at ulike ansatte trenger ulike ting. Ingen er like. 

– Du står for tillitsbasert ledelse? 

– Jeg har også lært mye fra idretten. Jeg er håndballtrener på fritiden. Da jeg ble spurt, så sa jeg at hvis de var ute etter en sånn kjefte-trener, så har de valgt feil. Drillo og Marit Breivik er mine favoritter. Du hører ikke dem kjefte. 

Strukturledelse med stoppeklokke har han liten tro på. 

– Du må tro på menneskene. Hvis du tenker at alle i utgangspunktet er gangstere og late folk, da får du gangstere og late folk. Hvis du derimot forventer at noen skal overraske deg litt og gjøre gode ting, så får man det. Jeg stoler på folk og har sansen for å gi folk litt større arbeidsoppgaver enn de kanskje tør. Pushe dem litt. 

Fra lydighet til selvstendighet

Noe av det han er mest fornøyd med å ha oppnådd i Diabetesforbundet, er å ha utviklet Diabetesforbundet til å bli en viktig aktør som driver med politisk påvirkningsarbeid og som samarbeider tett med helsepersonell. 

– Vi gikk fra å være en pasientorganisasjon til å bli en diabetesorganisasjon, som hadde helsepersonell med på laget. Vi slo fast at vi ikke er en sutreorganisasjon. Vi kan ikke gråte oss til en bedre helsetjeneste, vi må lage det sammen. 

Den andre store revolusjonen er det Bjørnar kaller empowerment – eller selvstendighet på godt norsk. 

– Fram til 1990-tallet var diabetesbehandlingen preget av at du skulle gjøre som legen sa. Hvis du ikke gjorde det, og du fikk komplikasjoner, så hadde du deg selv å takke. Hele tankemåten var at lydigheten var det optimale. Mange levde veldig lydig, og det gikk bra med mange lydige også, men spørsmålet er hvor godt det livet var, sier Bjørnar. 

– Vi kontaktet pedagogisk institutt for å oversette det engelske begrepet «from compliance to empowerment». Vi måtte finne de norske ordene, og da ble det «fra lydighet til selvstendighet». Det var innertier. Vi traff så mange. Det handlet ikke om å ikke ha respekt for legen, man skal absolutt ha respekt, men det handlet om å ha et likeverdig forhold mellom lege og pasient. 

Latterkongen 

Ingen er i stand til å le så lenge og vel av egne vitser som Bjørnar Allgot. Selv lenge etter at de andre har sluttet å le, så spretter Bjørnars latter som en squashball mellom veggene. Allgot er kongen av ordspill – ikke minst til glede for ham selv. Ingen slipper unna, heller ikke politikere og helsetopper. Som den gangen han skulle diskutere diabetesbehandling med helsetoppene. «Mange vil nok mene at diabetesbehandlingen er for dyr», sa Allgot, med en alvorlig mine til Bent Høie. Etter en liten pause føyde han til: «Men den er ikke det. Den er for mennesker.» 

Eksemplene er mange. Brukermedvirkning blir til Bruker Med Virkning.  Og når generalsekretæren snakker om hvor viktig det er å drive med forebygging – så er det illustrert med en tegning av en flokk med sauer stablet oppå hverandre. Fårebygging, må vite. 

– Ord faller ned i hodet mitt, jeg sitter ikke og tenker ut ordene. Sånn er det med ordspillene også. Det er derfor jeg ler av dem, fordi jeg ikke har tenkt på det på forhånd. Men jeg tror ordspillene har hjulpet meg i budskapsformidling når det gjelder diabetes. Metaforbruk er jo en viktig teknikk for å få folk til å forstå. Visualisering er viktig. 

Humoren hjelper ham også med å overkomme egen sjenanse. 

– Egentlig er jeg litt beskjeden. Men når jeg får på meg hatten som heter generalsekretær, da kjenner jeg 30.000 som står i ryggen og heier litt på meg, så da er jeg modig som bare det. 

I august går han ut av døra i Østensjøveien for siste gang. Han innrømmer at det blir både rart og vemodig. Men også bra. 

– Det blir rart å ikke ha en 8–20 jobb lenger, men dette har vært planlagt i to–tre år, så jeg er forberedt. Nå skal jeg bruke tid på barn og barnebarn, trene håndballaget, spille i band og drive med ting jeg ikke kan, slik som snekring på hytta. Jeg er helt sikker på at jeg ikke kommer til å kjede meg.

Vålerenga!

Mye av tida som pensjonist kommer til å tilbringes på tribunen når Vålerenga spiller kamp. Bjørnar er medlem av Klanen, og snakker selvsagt om «vi» når han omtaler Vålerenga. 

– Er du så blodfan at livet ditt påvirkes av hvordan Vålerenga gjør det på kamper? 

– Litt. Men det går over etter en time eller to. 

Han ler. 

– Jeg liker best å være på kamp. Da står vi og synger og hyler og skriker. Det eneste jeg ikke gjør, er å pipe på dommeren. Jeg dømmer håndball selv og vet at dommerne ikke er partiske. 

Nå skal det sies at det ville vært ekstra utfordrende for Allgot å være partisk dommer, om han hadde villet det. Mannen er nemlig fargeblind, et faktum som morer ham stort. 

– Hvis det er et rødt og grønt lag, må jeg nesten si at de må bytte drakt, for da ser jeg ikke forskjell. Det må helst være hvitt og blått når jeg skal dømme håndball. Det hender jeg må gå bort og si at jeg ikke greier å se forskjell på fargene. 

Også i andre sammenhenger er Bjørnar fargeblind. Han røres til tårer ved synet av flaggene fra alle nasjonene som Vålerengas fotballspillere kommer fra. 

– Da står jeg og griner. Det er antirasisme, det er inkludering, det betyr at det spiller ikke noen rolle hvor du kommer fra, vi kan glede oss over fotball, uansett.

Selskapsleker

Noe av det han kommer til å savne, er Diabetesforbundets kostymefester. Da slår han seg løs. Ansatte har opplevd Bjørnar i kyllingkostyme og som MGP-vinneren Conchita Wurst, i kostyme sydd av kona Lise. 

Han innrømmer glatt at han elsker å leke. 

– Mange sier jo «Åh, jeg håper ikke det blir selskapsleker.» Jeg er en sånn som sier «jeg håper virkelig det blir selskapsleker.» Jeg er ikke noe glad i å dumme meg ut, men det er morsomt å kunne gjøre det. Det er viktig å by på seg selv. 

Selv om han nå forlater Diabetesforbundet, kommer båndene alltid til å være der. 

– Selv om jeg slutter, så kommer jeg til å ha det samme kjærlighetsforholdet til Diabetesforbundet som jeg har hatt siden 1972. Det kommer alltid til å være der.

Dette sier de om Bjørnar

Bent Høie, helse- og omsorgsminister

Tusen takk til Bjørnar Allgot for hans livslange engasjement og arbeid for diabetessaken! Diabetesforbundet har vært en viktig pådriver for at Norge har en egen Nasjonal diabetesplan.

Jeg har satt stor pris på samarbeidet med Bjørnar Allgot. Med sin brede kunnskap, tydelige stemme og blide tone, har han vært viktig for å øke kunnskapen om diabetes i samfunnet. Bjørnar Allgot har også vært en ivrig talsperson for å styrke brukermedvirkningen. Det har bidratt til at vi i dag ikke ser på pasienten som en passiv mottaker av helsehjelp, men en aktiv og likeverdig deltaker i utviklingen av helse- og omsorgstjenesten. Takk for godt samarbeid! 

Bjørn Guldvog, direktør i Helsedirektoratet

Bjørnar er et forbilde og en stor inspirasjon for oss som jobber med å fornye og forbedre helsetjenesten. Alltid varm, konstruktiv med et glimt i øyet og en slående kommentar.

Diabetesforbundet har under hans ledelse fått stor innflytelse på tenkningen og utviklingen i helsesektoren. For det første som pioner i arbeidet med brukermedvirkning – eller Bruker Med Virkning – som var Bjørnars pedagogiske budskap. For det andre som pådriver for en bedre diabetesomsorg, med stort engasjement for den enkelte. Bjørnar har også satt spor etter seg i det nasjonale og internasjonale arbeidet med ikke-smittsomme sykdommer. Alltid med et hjerte for de minst privilegerte. Takk for den flotte innsatsen.

Mathilde Natlandsmyr, leder i Ungdiabetes

Bjørnar Allgot er og vil nok alltid være Ungdiabetes sin største supporter, og har deltatt på hver eneste generalforsamling siden Ungdiabetes ble til. Han har alltid mange kloke ord og vitser å komme med, så dersom Bjørnar kommer innom et møte, ryker ofte tidsskjemaet som er satt opp.

Det er ikke bare diabetessaken som opptar Bjørnar. Han er også en hobby-gitarist, og sammen har vi startet det lille pop-up bandet Sweet Mess som har opptrådt på diabeteskonferanser med ulik besetning og minimalt med øvelser.

Jeg føler meg beæret av å ha kunnet jobbe tett med Bjørnar som generalsekretær. Tusen takk for at du alltid har vært der for oss i Ungdiabetes, og alltid vil være der. Du er kanskje for gammel for å være medlem av Ungdiabetes, men i hodet vil du nok alltid være ung.

Trond Geir Jenssen, medisinsk rådgiver i Diabetesforbundet

Jeg har kjent Bjørnar siden jeg kom inn Medisinsk fagråd i 1993. Han var allerede den gang generalsekretær i Diabetesforbundet. Jeg la spesielt merke til hvor levende interessert Bjørnar var i forskning og ny kunnskap om diabetes, ikke minst på møter hvor vi opptrådte sammen. Ikke rart, tenkte jeg, han er jo generalsekretær i forbundet og har diabetes selv. Men jeg lærte raskt at Bjørnars motto var: God forskning gir god diabetesbehandling, for alle.

Vi innledet et tettere samarbeid i 2003 da jeg ble medisinsk medarbeider i forbundet. Frem til i dag har jeg lært uendelig mye av Bjørnars pedagogiske evner i møtet med brukere, helsepersonell, og også myndighetene. Gjennom god og kunnskapsrik argumentasjon (vennlig, men bestemt når det trengtes) har Bjørnar utrettet mye for Diabetesforbundet. Personlig har jeg opplevd ham som en av mine beste og mest lojale venner. 

Lykke til videre, Bjørnar.

Sindre Børke, forbundsleder 1997–2003 og 2009–2012

Generalsekretæren med lydighet og selvstendighet – gjennomfører styrets vedtak, og har egne initiativ. Pedagogen som førte kampen for læring om, og mestring av, det å leve med diabetes. Vaktbikkja som vokter politiske og økonomiske utviklinger i samfunnet, og jevnbyrdighet i konsultasjoner i helsetjenesten – vi er sjef i vårt eget liv. Ikke glem Bjørnars internasjonale aktivitet – der «pasientens» stemme var enda mer viktig enn her hjemme.

Og så er Bjørnar gartneren, som har «gjødslet» organisasjonen og menneskene rundt seg med humør og påfunn både til hverdag og fest. Noen av oss husker fortsatt hans latter-seminar (med flere hundre mennesker i salen).