7. april er Verdens helsedag, og i år har Verdens Helseorganisasjon (WHO) valgt depresjon som tema.

Det synes 54-åringen fra Sandnes er bra.

– Hvorfor er det så lite fokus på diabetes type 1 og depresjon, når vi vet at forekomsten er flere ganger høyere enn i normalbefolkningen, spør hun.

Hun slet med depresjon og spiseforstyrrelser lenge før hun fikk diabetesdiagnosen som 24-åring, og i de mer enn 30 årene med diabetes type 1 har depresjonene hennes kommet og gått. I de mange opp- og nedturene har hun fått kjenne den uheldige kombinasjonen på kroppen, bokstavelig talt, med både tøffe følinger og ketoacidoser.

Mister gnisten

– Ved en depresjon kan man også miste gnisten og inspirasjonen til å få ned HbA1c-en; gå på tur, trene, spise riktig … Lysten og motivasjonen til å gjøre noe uteblir. Det kan være uhyre vanskelig å få til god diabetesregulering, sier hun.

Målfrid J Frahm Jensen forteller om dager og perioder der til og med kroppen oppleves som tyngre, rent fysisk.

– Alt blir tyngre. Jeg sovner dårlig om natten, jeg våkner for tidlig. Jeg blir gjerne uopplagt, og får lite og ingenting gjort. Dette er livet til mange med diabetes. Og det sier seg selv at å skulle forholde seg til blodsukkermålinger og insulininjeksjoner eller pumpeadministrering oppi alt dette, det kan være veldig vanskelig. Hvorfor tas det ikke mer tak i dette?

Spør om livet

– Hvordan skal det tas tak, tenker du?

– Både fastleger og diabetesleger bør sjekke ut om personen kan ha depresjon. Avdekkes depresjon, bør konsultasjonene være hyppigere, og du bør få hjelp og motivasjon til god diabetesbehandling. Da jeg fikk diabetes for 30 år siden, var jeg inne til konsultasjon omtrent hver tredje måned. Nå kan det gå ni måneder, opptil et år før jeg skal inn igjen. Jeg opplever også at konsultasjonene er blitt mer tekniske og effektive. Det skal måles og krysses av på et skjema, ikke snakkes om det å takle livet med diabetesen, sier hun.

Hun mener at hvert diabetesteam, på alle poliklinikkene landet rundt, burde ha en psykolog på lik linje med lege, sykepleier og klinisk ernæringsfysiolog, aller helst en som kan mye om diabetes.

– Dette kunne hjulpet oss som sliter med depresjoner, spiseforstyrrelser og andre psykiske utfordringer i vår diabeteshverdag. Det er mye billigere å gi god diabetesbehandling enn å behandle senkomplikasjoner, sier Målfrid J Frahm Jensen, som i 2015 fikk Tabuprisen fra Rådet for psykisk helse, for sin åpenhet og kamp.