Bak alt vi har utrettet gjennom åra, står det en trofast medarbeider som sjelden får kred: kontorstolen. Denne polstrede tronen er sekretariatets ryggrad, en som konsekvent tar ansvar for å bære byrden av alt fra lunsjmage til beslutningsvegring. En ergonomisk helt på fem hjul.
«Dette møbelet fortjener jo heder og ære», tenkte jeg etter å ha lest et Facebook-innlegg om medisinsk nyvinning. En av følgerne våre kommenterer nemlig innlegget slik: «Om alle blir friske, så er vel det dårlige nyheter for de ansatte i Diabetesforbundet, for da må vel de som har varmet kontorstolene der avslutte sitt arbeidsforhold».
Absolutt et poeng verdt å belyse, for kommentaren reiser det betimelige spørsmålet: Hva er det egentlig vi driver med, vi stolvarmerne?
Tja, vi har jo vår årlige sommerleir for barn og unge. For å bli leder der kreves grundig opplæring, og det stilles strenge krav til personlig egnethet og trygghet. Men viktigst av alt: Lederen må for all del stille med kontorstol. Skulle et barn få føling under bading i tjernet, må sittende leder på brygga utbasunere Excel-entusiastisk at det er på tide å pelle seg i land og spise banan.
Og vi har Diabetesforbundets foredragsturné, der våre utsendte drar landet rundt for å snakke om behandling, kosthold, fysisk aktivitet og psykisk helse. Det blir riktignok en slags Tetris-turnering å få stablet ferdigmonterte kontorstoler inn i bilen, akkompagnert av kjefting og kreative teorier om geometri. Men takk og lov – budskapet blir vellykket formidlet fra rullende plattform på alle kursstedene.
Når jobben vår er å gjøre hverdagen for personer med diabetes bedre, så er det en ny seier hver gang vi får til dette.
Det kryr nok av eksempler på hvor avhengige vi er av kontorstolen ute i felten, men den er først og fremst uunnværlig på kontoret. Jeg kan ramse opp årevis med innendørs milepæler som ikke hadde latt seg gjennomføre uten kontorstol: Vi har sikret refusjon for medisinutgifter, vi har fått på plass Nasjonal diabetesplan for å få på plass strukturert oppfølging av diabetespasienter, vi har sørget for at CGM-er og pumper har blitt tilgjengelig på blå resept, vi har Diabeteslinjen som år etter år gir profesjonelle råd og veiledning til pasienter og pårørende, og vi har bladene våre – som takket være redaksjonens heroiske innsats innen rævsitting har håvet inn seks fagpressepriser. Bare for å nevne litt.
Det mest fantastiske med vår kjære kontorstol er at den har skjønt noe ikke alle har skjønt: Når jobben vår er å gjøre hverdagen for personer med diabetes bedre, så er det en ny seier hver gang vi får til dette. På det punktet er stolen skamløst smart og tålmodig til å være et møbel, for den viker aldri fra vår akterdel. Og hvis dagen kommer da diabetes er kurert og ingen trenger oss lenger, vil den trille stille inn i solnedgangen, stolt som en egosprengt hane på møkkhaugen.
Og hva med oss som står igjen, blir vi som Facebook-kommentaren antyder – arbeidsløse? Tviler på det, hvis vi en dag bidrar til å avskaffe diabetes, tror jeg CV-en vår tåler den belastningen.
Men til da, lenge leve organisasjonens rullende rytter!