Skilpadder i sola

Det å se barn suge inn inntrykk er noe av det flotteste som fins. Bare å observere hvordan barneøyne kan stråle av å se ei marihøne svirre forbi synsfeltet, forteller tusen historier om nysgjerrighet, glede, kunnskap og minner som planter seg i barnesjela, i akkurat det snaue øyeblikket.

Emilie er et slikt barn. Hun og storebror Aleksander sitter på trikken som krabber oppover langs Ekebergskrenten denne februar-ettermiddagen. De har vindusplass mot hverandre, Emilie lar øynene fotfølge en medpassasjer som famlende prøver å finne igjen lua han har glemt at han har i hånda. Hun kniser og skotter bort på Aleksander, men Aleksander har allerede forsvunnet langt ned i mobiltelefonen.

Idet trikken sliter seg opp den bratte traséen mot Sjømannsskolen, bråreiser Emilie seg og peker mot fjorden som døser i ettermiddagssola nedenfor.

− Se, de ser jo ut som skilpadder, gisper hun og ler.

Hun har rett. De små øyene ser faktisk litt ut som krummende, bevegelige ryggskjold i det røde lysskjæret fra vest.

− Det er så fint at jeg får lyst til å lage dikt, stråler hun.

Hun setter seg ned og tenker, med haken hvilende i ene hånda. Blikket hennes danser rundt i trikkevogna, kanskje på leting etter ord som rimer på skilpadde, mens tankene former leppene på utpust:

Trikken kjører sakte, vinteren er fin
Hele veien oppover, ser jeg rare ting
Bleikøya er levende, den ligner på en rygg
Lurer på om …

Emilie stopper opp. En besatt vibrering fra beltet har gått til frontalangrep på det kreative øyeblikket. Hun drar Tandem t:slim-pumpa forsiktig opp så hun kan lese av, og poesiøynene blir brått tomme og triste, som om hun har sett en svimeslått høstveps deise i bakken og dø.

− 16.8 og to piler oppover??? Det er ikke muuulig, sukker hun.

− Du stresser jo så med alt du skal glo på og bable om hele tiden, det er sikkert derfor, gjesper Aleksander sånn akkurat passe småengasjert, og dykker ned i Snapchat igjen.

Emilie enser ham ikke. Hun stirrer ut i ingenting med øyne som hverken danser eller stråler. Hun lurer på hvorfor blodsukkeret er så høyt, hva hun har gjort feil, hvorfor hun plutselig ikke klarer å finne de riktige ordene til diktet. I gledesrusen over å få være en poet på trikken, kjente hun ikke at blodsukkeret var 16.8, det kom som en plutselig og sinna formaning fra en sjelløs durelyd i beltet.

Dette får meg til å tenke på hva slags innvirkning perfekt medisinsk teknologi kan ha på oss, annet enn å være perfekt teknologi. Den kan drive rovdrift på de viktige øyeblikkene, ta fra oss glede, nysgjerrighet og inspirasjon på et blunk. Hadde Emilie hatt et «gammeldags» blodsukkerapparat, ville hun nok stukket i fingeren og sjekka når hun var hjemme igjen på Ljabru. Og da kanskje med et ferdigskrevet dikt på lomma, et om små øyer i Indre Oslofjord som ligner på skilpadder i sola.

Allikevel er den medisinske teknologien en god venn, for takket være den kan Emilie sikkert bli ei utgammal dame med masse dikt på samvittigheten. Men vi får aldri glemme hva de spontane og bekymringsløse øyeblikkene på veien dit har å si, og hvilken betydning de har for læring og utvikling. Slike verdifulle øyeblikk kan få juling opptil flere ganger daglig av den velmenende teknologien.

Når trikken passerer Holtet, tar Emilie grep. Hun har riktignok fått streng beskjed av foreldrene om å alltid ha alarminnstillinger på «vibrering» når hun er ute blant folk, slik at hun helt sikkert skal få med seg hvis blodsukkeret går bananas. Men i rein opposisjon går nå den vordende poet inn i pumpas innstillinger, endrer alle alarmvolumer til «lav» og pakker pumpa godt ned i boblejakkelomma. Ute av syne, ute av sinn! Hun dulter borti Aleksander:

− Dette burde du også prøve, blunker hun.

Aleksander legger demonstrativt mobilen på innerlomma. Han ser seg rundt, litt forfjamsa, og utbryter:

− Hæ, satt ikke vi på bussen?