Svikter sensoren? Ikke kast den!

Har du opplevd at sensoren plutselig feiler før utløpstid, og at du dermed må kaste den og sette på en ny? Du er ikke alene, men dette er en kostbar snarvei.

Ifølge avdelingssjef Liv Strand ved Avdeling for behandlingshjelpemidler (BHM), Helse Stavanger HF, utgjør overforbruket av sensorer kombinert med mangelfull reklamasjon, store tap:

− Vi ser at det er et overforbruk av sensorer blant diabetespasienter som får utstyr fra sykehuset. I de tilfellene sensorene fungerer kortere enn forventet, har sykehuset anledning til å reklamere på dem. Oftest blir vi tilgodesett med erstatningsutstyr. Utfordringen er at pasientene ikke oppgir at sensoren feilet, og/eller unnlater å sende den i retur, noe som forhindrer at vi kan utføre slik reklamasjon, forteller Strand.

Strand sier de har beregnet et tap på flere millioner kroner årlig på grunn av manglende reklamasjoner, og at det er forsøkt flere ulike tiltak for å rette på dette, som f.eks. skriftlig informasjon, utlevering av ferdig utfylt returkonvolutt, telefonhenvendelse osv. Likevel er utfordringen vedvarende.

Skal jobbe for å forbedre rutinene

Liv Strand har forståelse for at brukerne ikke prioriterer å bruke tid på å returnere feilvarer, men understreker at reklamasjonsordningen også er viktig med tanke på utbedring av eventuelle feil ved sensorene. Hun mener det kan være flere årsaker til at brukerne ikke melder fra:

− Dette handler nok om flere ting. Vi skal jobbe for å forbedre rutinene og informasjon knyttet til dette. Når utstyr ikke virker som det skal, medfører det ekstraarbeid for brukerne våre, og da kan det nok for noen føles frustrerende å måtte bruke tid på reklamasjonsprosessen i tillegg. Vi har samtidig forståelse for at leverandøren krever produktet i retur, da de har behov for å vurdere svakheter og planlegge utbedringer av produktet sitt, sier Strand.

Kamilla Sæther Albrigtsen er enhetsleder for behandlingshjelpemidler, avdeling for teknologi og innovasjon (ATI), Sørlandet sykehus HF, og leder Nasjonal Nettverksgruppe for Behandlingshjelpemidler (NNB). NNB er en nettverksgruppe som består av ledere for BHM-enheter fra de ulike helseregionene.

Hun forteller at de fleste BHM-enheter er involvert i utstyr til diabetesbehandling via nasjonal rammeavtale for insulinpumper, CGM og forbruksmateriell, en avtale som forvaltes av Sykehusinnkjøp. Ved inngåelser av rammeavtaler med rangering av produkter, benyttes forventet levetid som ett av kriteriene, f.eks. at en sensor skal vare i 14 dager, 10 dager osv. Leverandører oppgir forventet levetid, og det beregnes et årlig forbruk per pasient.

Vil unngå høye merkostnader

Albrigtsen slutter opp om de økonomiske tapene manglende reklamasjon medfører:

− Det kan være mange gode årsaker til at en pasient må bruke flere sensorer enn minimum, men i tilfeller hvor sensorer ikke virker som tiltenkt, innfris reklamasjonsrettigheter. Sykehusene ønsker å få reklamert på disse sensorene for å unngå høye merkostnader, da det antas at vi taper mye penger på å gi ut nye sensorer uten å få erstatning for defekte. NNB kjenner ikke til hvor store summer det er snakk om, men dersom 20 000 pasienter bruker én ekstra sensor i året, som burde ha vært reklamert på, vil det koste sykehusene mellom 12 og 16,4 millioner kroner, illustrerer hun.

Et sammensatt bilde

Liv Strand utdyper at problemer med sensorer er sammensatt, og at det ikke alltid er sensorens feil at det svikter:

− Det viser seg at når noe ikke fungerer, kan feilen ligge i flere av komponentene i behandlingsutstyret. Det kan eksempelvis gjelde senderen, selve pumpen eller sensoren. Det er ofte uklart om sensoren virkelig var feilen, men utstyret blir byttet i håp om at det som ikke virker, skal ordne seg. Ellers kan det dreie seg om dårlig lim, slik at sensoren faller av, eller andre avvik. Likevel, hvis det er noe feil med selve mekanismen i sensoren, vil den antakelig ikke starte i det hele tatt, understreker Strand.

Strand forteller videre at enkelte pasienter har et svært konstant stort overforbruk, uten at en ser noen bestemt årsak til det:

− Vi har dialog med våre brukere, og forstår at det er flere ulike årsaker. Spesielt i sommerhalvåret kan det dreie seg om solkrem og bading. Det kan antakelig også dreie seg om hudproblemer. For aktive barn som for eksempel driver idrett, kan vi forvente et litt større forbruk. Til sist kan det også handle om behov for veiledning eller manglende oppfølging. Fremover vil vi være ekstra nøye med informasjon og minne om at det er viktig for oss å få utstyret i retur, slik at vi kan reklamere, i tilfeller hvor det er behov for sensorbytte før anbefalt tidspunkt, sier hun.

Prosessen bør forenkles

Kamilla Sæther Albrigtsen mener det er viktig at denne saken blir belyst, og sier at saken vil settes på agendaen til kommende NNB-møte. Hun ser for seg at en forenkling av prosessen rundt reklamasjon vil være til stor nytte:

− Håndtering av reklamasjoner håndteres ulikt ved de forskjellige BHM-enhetene, og de ulike leverandørene har ulik praksis for hva de har behov av informasjon/dokumentasjon for å innfri reklamasjon. NNB ser en verdi i å kunne forenkle prosessen for å bistå i denne med at helsekroner kommer pasientene best til nytte. NNB har en rådgivende funksjon overfor de interregionale fagdirektører, og ønsker å belyse problemstillingen overfor dem, betrygger Albrigtsen.

Brukernes ansvar – også et miljøaspekt

Malin Lenita Vik, fagpolitisk ansvarlig i Diabetesforbundet, understreker viktigheten av at sensorbrukere har et ansvar.

Alle med diabetes er prisgitt en helsetjeneste som er under betydelig press – og kan bidra mye med å innrapportere feil:

− Sykehusøkonomien er presset, og det merker personer med diabetes. Mange går for lenge mellom hver årskontroll, og det har vært en innstramming i tilgang til behandlingshjelpemidler. Vi jobber for at alle med diabetes skal få best mulig behandling og utstyr, og da må pengene gå til nettopp dette. Vi oppfordrer derfor personer med diabetes å levere inn utstyr som ikke virker som det skal. I tillegg må sykehusene gjøre det så enkelt som overhodet mulig for brukerne å levere inn utstyr som ikke virker, sier Vik.

Et annet aspekt Vik poengterer, er miljøet. Ett års bruk av CGM og insulinpumpe utgjør nemlig over 10 kilo søppel per person. Dette blir ikke noe mindre av avfall som burde vært sendt i retur.

− Vi er opptatt av miljøhensynene. Med diabetesutstyr følger store mengder avfall, både i form av emballasje og forbruksmateriell. Utstyr som ikke fungerer, må derfor leveres tilbake slik at ikke det skaper unødvendig avfall, avslutter Vik.