Våre beste minner fra sommerleir

Børre Fægri Andersen

Var på sommerleir fra 1955 til 1962

Diabetesforbundets aller første sommerleir var på Gålå i 1954. Året etter, i 1955, var Børre Fægri Andersen fra Gjøvik på sin første sommerleir på samme sted.

− Fra 1957 til og med 1962, de fleste på Gålå og noen på nabohotellet Wadahl, samt den aller siste på Sulseter, var jeg juniorleder og har derfor blitt kjent med utrolig mange med diabetes fra hele landet. Fortsatt har jeg kontakt med min gode venn Bent Pedersen, da blir det hyggelig mimring, forteller Børre.

Les også: Bent var på Diabetesforbundets første sommerleir

Det var solide underholdningsinnslag på sommerleir den gangen, Børre og Bent fikk begge oppleve Leif Juster på Gålå. «Lyktemannen» Frimann Clasen og pianisten Arild Endresen var også faste innslag som Børre minnes varmt.

− Og på Wadahl underholdt Jørg Petter Røed, en av landets beste jazzpianister, som også var kjempegod på trekkspill. Men selvsagt glemmer jeg ikke de mange innslagene leirdeltakerne selv utførte på lørdagene; det var sanger og sketsjer, det var musikk og tryllekunstner – og vi var de første som fikk smake på nyheten Dia-Solo, stråler Børre og legger til:

− Så var det jo noen små forelskelser rundt forbi – jeg ønsker meg tilbake, det var en herlig tid!

Margrethe Aulie

Var på sommerleir i 1978

− Foreldrene mine kjørte meg til Vindfjelltunet i Telemark, og slapp meg av på leiren som skulle vare i tre uker, sammen med det som for meg virket som flere hundre andre barn. Jeg kjente ingen andre der, forteller Margrethe.

Hun var 10 år og hadde hatt diabetes type 1 i bare ett år. Margrethe husker at møtet med så mange andre diabetesbarn gjorde inntrykk.

− Jeg husker ikke så veldig mye diabetesrelatert, annet enn stikk i fingeren, eller øreflippen, hver morgen, og én daglig dose med langsomtvirkende insulin satt i låret, også det hver morgen. Hvis vi ble lave, fikk vi knekkebrød, eller kanskje saft. Maten var ikke noe å skrive hjem om, det ble jo heller ikke mye ekstra kos med kun én dose insulin innabords, som skulle holde gjennom døgnet.

Opplevelsene ellers derimot, de spraker i alle sommerfarger når Margrethe setter i gang:

− Det jeg husker aller best fra leiren, var diskoteket på kvelden. Det var i et eget, nytt bygg. Og hvilken musikk var på topp sommeren -78? Jo, det var soundtracket til «Saturday Night Fever»-filmen med John Travolta som danset seg inn i alles hjerter, perfekt tonesatt av Bee Gees som duvet deilig av gårde i falsett. Ti år gamle meg elsket å få gå på disco sammen med store fjortenåringer. Vi danset oss svette i luggen hver eneste kveld. Ellers besto oppholdet av bading − husker godt jeg tråkket i ei kuruke på vei til vannet en dag, fotballkamper mellom leirbarn og ledere, og kortspill på rommet som jeg delte med Elisabeth og Marianne. Vet ikke hvem som vant, eller hvor de er i dag.

Det utspilte seg også dramatikk under leiroppholdet. Lyn slo ned fra beksvart himmel og gulv ble akutt angrepet av kremdandert mageinnhold:

− En kveld brakte det plutselig løs med et voldsomt tordenvær. Lynet slo ned i høyspentmasta, og det ble dermed stupmørkt og strømløst resten av kvelden og natta. Kanskje var dette også samme kvelden vi fikk bløtkake etter middag. Antakelig både lav og utsulta slukte jeg kakestykke etter kakestykke, og hadde helt glemt at jeg ikke tålte krem. Jeg våkna av at jeg dekorerte gulvet på tremannsrommet, noe tiårige jeg var dypt ulykkelig for.

Mina Marita Lystad Hovden

Var på sommerleir i 2004

− Med sommerfugler i magen og høye hæler i bagasjen, dro jeg full av forventninger på sommerleir. Da vi landet i Bergen, ble jeg sjokkert over å se så mange ungdommer. Hadde virkelig alle disse diabetes? Og hvem var han kjekke gutten? De neste dagene, som føltes som uker, var blodsukkeret like mye i sving som sommerforelskelsen. Dagene ble fylt med aktiviteter og samlinger, så de høye hælene ble kun tatt i bruk på discoen, forteller Mina.

Hun minnes sene kvelder langt over leggetid, forelskelser, nye vennskap og et unikt møte med gjensidig forståelse. Og takket være en teknologisk nyvinning som var i emning, ble det ikke vanskelig å opprettholde kontakten med flere:

− Heldigvis var sosiale medier på vei til å blomstre for fullt, så vi fortsatte å rådføre oss med hverandre gjennom tenårene, hvor foreldre jo ofte ble sett på som masete.

− Sommerleir ga meg minner for livet, og en forståelse av at uansett hvor individuelt diabetes er og oppleves, står man sterkere sammen, understreker Mina.

Dagfinn Østbye

Var på sommerleir fra 1959 – til sammen 22 ganger som deltaker og leirleder

− Min diabetes ble oppdaget i 1953, og første resept er datert 9. april 1953, da var jeg ett år og fem måneder gammel, mimrer Dagfinn Østbye.

Han er tidligere fylkesleder i Diabetesforbundet Vestfold og i dag styremedlem. I tillegg er han en sann sommerleirveteran. Han har deltatt på hele 22 leire. Debuten var i 1959, da var han en syv år gammel forventningsfull gutt på toget fra Oslo til Harpefoss, der skyssen ventet for å ta deltakerne videre opp til Gålå Høyfjellshotell:

− I en skranglete buss vi ble sendt med opp i fjellet. Ved siden av turer og konkurranser, ble det lekt cowboy og indianer. Det var viktig å ikke bli fanget og bundet til den store totempælen. De som ville og turte, bidro til lørdagsunderholdningen. Jeg skal visstnok ha slått på tromme, sier ryktene. Det var også hyggelige ledere der, som f.eks. Børre Fægri Andersen.

I 1963 var leiren flyttet noen hundre meter fra Gålå til Wadahl Høyfjellshotell. Der ble Dagfinn kjent med senere mangeårig forbundsleder Sindre Børke. Og i 1967 ble den første ungdomsleiren for gutter og jenter arrangert en uke på Hankø Fjordhotell. 

− Her delte Sindre og jeg rom som deltakere, og vi har holdt kontakten siden, forteller Dagfinn.

I årene mellom 1963 og 1967 var leiren lagt til Sulseter Fjellstugu, som i likhet med Gålå og Wadahl ligger midt i Peer Gynts rike oppi Gudbrandsdalen. Her hadde Dagfinn sin debut som juniorleder i 1966. Han husker godt at de eldste fikk bestige Gråhø, som ligger 1430 moh. Diabetes var ingen hindring den gangen heller.

Dagfinn husker godt hvordan målinger var noe helt annet da enn med dagens enkle hjelpemidler:

− Det ble gjennomført urin- og blodsukkermålinger på leirene, i eget laboratorium med et stort lass uringlass, pipetter og annet utstyr. Deltakerne ble vekket kl. 07 og fastende prøver ble gjennomført. Laboranten jobbet fram til lunsj før alle prøvene var klare. Til lunsjene ble blodsukkerverdiene lest opp for alle. Det var et mål å nærme seg 100, det var den gang en bra blodsukkerverdi.

Han forteller videre at alle deltakerne også måtte levere inn diett- og medisinkort. Disse ble brukt til å lage lister over mat og melkemengder til hvert måltid: frokost, lunsj, middag og kveldsmat. Tilsvarende ble lister over insulin og andre medisiner laget, samt allergier. Alle deltakerne hadde faste sitteplasser og lederne måtte til hvert måltid veie og måle opp de riktige mengdene.

− Noen av de erfarne lederne var ansvarlig for gjennomføring av sprøytesettingen og opplæring av de som ikke kunne sette sprøyte selv. I løpet av oppholdene hadde alle lært seg å sette sprøyte selv, minnes Dagfinn.

Følingsmat kom i form av knekkebrød med brunost og sukkerbiter. Det var alltid leirleger til stede, sommerleirene var også veldig viktig for å få fram leger som hadde interesse for diabetes og som ville arbeide og forske på denne sykdommen, forteller Dagfinn:

− På leirene deltok flere, noen med sine familier, og brukte sommerferien som leirleger. Her fikk de se diabetes i praksis, mange ulike følinger, høyt blodsukker, solbrenthet, skrubbsår og andre sykdommer.

Dagfinn nevner spesielt tre leger som deltok på leire tidlig 70-tallet og som nylig har gått bort. Jak Jervell døde i 2020, mens Oddmund Søvik og Kristian Midthjell gikk bort i år.

Dagfinn Østbye husker det aller meste fra leirene med stor glede. Men det kunne også oppstå uforutsette ulykker, som gasslekkasje og flom:

− Den verste opplevelsen var da halvparten av deltakerne og noen lederne fikk omgangssyke på natten. Dette skjedde på Nermo Fjellstue, i Øyer kommune. Heldigvis var det ruller med cellevatt som kunne legges på gulvene der man var syke. Vi som ikke ble syke, hadde en stor oppryddingsjobb å gjøre i de sene nattetimer.

Men tross tilfeller som dette, mener han at sommerleirene alt i alt har vært positive:

− Sommerleirene har vært svært viktig for mitt vedkommende. Jeg lærte å kunne leve bra med diabetes. Spesielt som leder i samarbeid med legene, som etter hvert også ble ledende i diabetesforskning og dens utvikling i her landet.

Bente Lilleås

Var på sommerleir i 1970

− Det å treffe ca. 100 andre «sukkerunger», var en fin opplevelse, minnes Bente Lilleåsen, som deltok på Hove leir på Tromøy utenfor Arendal i 1970.

Dette var den aller største leiren i antall deltakere, med opptil 110 deltakere og 25 ledere, og en varighet på hele tre uker. Bente var ti år gammel og kjente ingen andre med diabetes.

Alle fikk sitt eget ID-kort med bilde, minnes hun, med oppskrift på hvor mye mat de skulle ha.

− Omgivelsene på Tromøya var flotte for lek og moro, og det var kort vei ned til havet. Selvfølgelig var litt av vitsen også at vi skulle lære om diabetesen. Og jeg husker hvor stolt jeg var da jeg klarte å sette mine første sprøyter selv. Vi hadde også plikter i matsalen, med å gjøre klar til måltidene og å rydde etterpå, husker Bente.

Et annet ansvar de hadde, et som mange diabetesbarn både på 50-, 60- og 70-tallet husker med vekslende glede, var å sette og selge sommerfugl-pins. Disse plastinsektene med nål som skulle festes på jakka, ble solgt til inntekt for sommerleirene. Og arbeidet var det barna selv som måtte utføre.

− Når det regnet, fikk vi iblant jobben med å sette disse sommerfuglnålene, før de senere skulle selges, forteller Bente. – Men så var det nok noen småromanser i omløp også, skyter hun inn uten å røpe detaljer.

– Jeg var på leir fire ganger på Tromøya, og jeg hadde aldri hjemlengsel. En av de jeg ble kjent med siste året jeg var der, har jeg fremdeles kontakt med. Noe som er veldig koselig. Jeg vil anbefale alle som har mulighet til å dra på leir om å gjøre det. Det er en opplevelse for livet.