Av og til klør det så sinnssykt på underarmen, akkurat der lillaskjæret kryper fram fra bak tre hånflirende hoffnarrer. Overhuden hovner opp, narrene blir tredimensjonale og prøver å gapskratte seg ut gjennom øverste lag av flassende celledød. Det er alltid på sommeren dette skjer, når armene er nakne under gloheit sol. Og det er alltid på det samme stedet, på akkurat denne ene tatoveringen.
Jeg fikk de fleste tatoveringene mine på 90-tallet, da jeg også gikk i laserbehandling for diabetes retinopati. Øyelegen min, et vidunderlig menneske med duft av hegg og malmfull kjærlighetssorg, var lite imponert over tatoveringene mine. Men hun hadde selv noen kinesiske tegn bak øret, og en piggtråd rundt overarmen, en slik en som Baywatch-stjernen Pamela Anderson hadde gjort så populært.
− Hvorfor ser det ut som en halvblind Nerdrum-elev har tegnet på armene dine? lurte hun.
− Fordi det er på himmelhøy tid at tatoveringene tas hjem igjen, svarte jeg.
Tatoveringene mine ble ikke særlig «pene», men så skulle de heller ikke settes i vinduskarmen
Som relativt ung punker følte jeg at identiteten min var under angrep, at ved å «trende» slike Pamela-piggtrådbånd og annet intetsigende ræl, hånet nytatoverte folk fra møblerte hjem min subkulturelle tilhørighet. Tatoveringer var i min verden noe som tilhørte heltene på utsiden av establishmentet: gamle sjømenn, bikere og punks. Ikke mellomledere, jurister og øyeleger.
Les også: Lesernes tatoveringshistorier
Øyelegen min hadde liten forståelse for alt jeg opponerte mot. Langt mindre likte hun at jeg tatoverte meg hos en som ikke hadde autorisasjonen i orden, og som langt mindre innfridde grunnleggende hygienekrav. For Arne likte å tatovere kundene sine med den evig siklende rottweileren på fanget, og gjerne med en joint i hånda. Men jeg trivdes hos Arne. Han hadde alltid nytraktet kaffe og kokosmakroner, og de merkeligste teorier på hvorfor sofistikerte sivilisasjoner i Persiabukta plutselig forsvant. Tatoveringene mine ble ikke særlig «pene», men så skulle de heller ikke settes i vinduskarmen.
Allerede sommeren 1996 hadde lillafargen bak hoffnarrene begynt å sprenge og klø. Arne bestilte alltid blekket sitt fra sikre leverandører, men akkurat dette lillapartiet hadde han byttet til seg mot 8 dl hjemmebrent hos en lodden hesteoppdretter på Skreia. Og hudreaksjonene, de var det jeg som fikk.
Han Arne har nok gravert inn et helt leksikon med allergener i underarmen din.
Dette skjønte øyelegen min også, der jeg satt i behandlingsstolen og klødde infernalsk på underarmen. – Han Arne har nok gravert inn et helt leksikon med allergener i underarmen din, sukket hun og ristet på hodet, slik at hestehalen danset og fikk rommet til å dufte enda mer av hegg.
− Det er jo ikke akkurat ufarlig det du holder på med heller, kvitterte jeg. – Du sier jo at jeg må sitte helt stille når du brenner av laseren på øynene mine, hvis ikke kan det vel gå galt? Dessuten ser jeg jo ikke en dritt etter behandling, og risikerer hver gang å gå på trynet ned trappene når jeg skal ut igjen herfra.
− Jaså, er det ikke «opprørsk» nok å ta heisen etter behandling? spurte hun.
− Hrmph … svarte jeg.
Jeg elsket å diskutere med henne, mens hun nok heller brukte det som et psykologisk grep for å få tankene mine over på andre ting enn smertefull retinopatibehandling. Det funket, og jeg fortsatte:
− Tatoveringene mine betyr faktisk noe for meg. Hva med den remsa av kinesiske tegn du har bak øret, vet du egentlig hva de betyr?
− Det gjør jeg, svarte hun kjapt. – Det er et kinesisk ordtak som sier «En bok som ikke blir åpnet, er bare en murstein av papir». Det er mitt eget tause opprør, mot mennesker som vil gli gjennom livet uten å søke kunnskap til å utrette ting som betyr noe, som f.eks. å behandle øyeskader. Enn du da, vet du egentlig hva de tre hoffnarrene dine flirer av?
Visste jeg egentlig det? Nei, jeg kunne ikke svare … Men når jeg ser på narrene i dag, kjenner jeg at de har fått en betydning, der de smått hånflirer av en ung punker som ble verbalt overrumplet hos øyelegen. Han som med friske øyne står i evig takknemlighetsgjeld til ei med duft av hegg.
Hjelp oss å lage mer godt stoff om diabetes!
Som medlem i Diabetesforbundet bidrar du til at vi kan skrive opplysende, interessante og viktige artikler om diabetes.
Medlemmer får fire årlige utgaver av vår prisbelønte blad Diabetes i posten, og tilgang til å lese alt innhold på diabetes.no.