Og hvem har egentlig rett? Kanskje alle har rett − humor har jo like mange forskjellige brukere som det finnes meninger om hva som er morsomt. Er det dermed greit å le av trakassering?
Kanskje ikke. Men det finnes heller ingen rådende konsensus for hva som faktisk er morsomt. Og om ikke det var ille nok, så har latter også den skavanken at den kommer spontant, ikke som resultat av en gjennomtenkt etisk vurdering.
«Lille dvergfaen». Jeg tenker på hvordan jeg selv ville reagert hvis noen på kødd hadde kalt meg en «diabetesfaen». Hadde jeg blitt såret? Og i så fall, ville det i det hele tatt spilt noen rolle hvordan akkurat jeg opplever det? Jeg mener, er min personlige tålegrense noe alle skal kjenne til før de drar en spøk?
Nei. På samme måte som humor er forskjellig, er sårbarhet like individuelt. Slike hensyn måtte da vært fordi noen en eller annen gang hadde trukket opp en kollektiv grense mellom sårbarhet og robusthet. Den grensen fins altså ikke.
Men jeg må ta en grundig kikk i meg selv, inn i det ruglete speilet som henger der på skakke i sjeleveggen, det som en gang var helt uten sprekker. Er jeg blitt såpass avstumpa at jeg mener at alt må være greit – at alt må tåles?
Nei. For den som slenger med humorleppa, kan også ha helt andre motiver enn å være morsom. Om noen kødder med diabetesen din, kan det gjerne være et forsøk på å bryte isen, men det kan også være utspekulert trakassering forkledd som humor. Da er det ikke greit, da er det usselt. Noe av det kjipeste som fins, er når barn og andre sårbare utsettes for «morsom» hets, spesielt når det er motivert.
Men, må det alltid ligge et motiv bak?
Nei. Vi begynner jo å flire allerede når vi er fire, fem måneder gamle − da totalt uinteressert i om det faktisk ligger noe smart bak disse deilige krampetrekningene. Vi bare ler, fordi det er digg! Det er først når vi blir eldre at vi forstår at voksne også bruker humor som taktikk i sine voksenspill. Det er slik vi også lærer oss at latter ikke trenger å være ekte. For når det ligger utspekulerte voksentanker bak, høres den som ler mer ut som ei nevrotisk geit, enn noen som faktisk har det morsomt.
Da omfavner jeg heller den uforfalskede, primitive og planløse latteren. Den som aldri har kjipe intensjoner, men som allikevel kan bryte ut i situasjoner andre mener det ikke er greit.
Tilbake til start. Det som gjorde Sandra Borch så bra på «Gauteshow», var at hun ikke lot seg vippe av pinnen. Hun var godt forberedt på drittstormen, og parerte de fjollete tiltalene med samme mynt. Slik vinner begge parter elegant, uten at én står igjen som bølle og den andre som offer.
Er det da greit å kødde med sykdom, f.eks. diabetes? Et annet spørsmål er jo om det faktisk er særlig morsomt. På samme måte som «Gauteshow»-folka og folk flest ikke kan en døyt om Sandra Borchs akondroplasi, kan folk flest heller ikke døyten om diabetes. Og det er jo helt greit, hver sine interesser. Men når kunnskapen er ræva, blir fort humoren ræva også.
Så nei, jeg klarer nok aldri å ta meg nær av – eller le av – å bli kalt «diabetesfaen» eller lignende. Men begynner du å kødde med f.eks. HbA1c-en min, syreforgiftning eller fastlegekrise, da er humoren i det minste kommunikativ og skarp, og da har du i hvert fall meg på gli.
Det er umulig å finne svar på spørsmål som er født uten fasit, men min oppriktige mening er:
Kødd med alt, men gjør det med kunnskap – og le av alt, men gjør det med hjertet.
Hjelp oss å lage mer godt stoff om diabetes!
Som medlem i Diabetesforbundet bidrar du til at vi kan skrive opplysende, interessante og viktige artikler om diabetes.
Medlemmer får fire årlige utgaver av vår prisbelønte blad Diabetes i posten, og tilgang til å lese alt innhold på diabetes.no.
