Høyt og lavt på Camp Sjusjøen

Sommerleir fyller rundt år, og jubilantens besøkende er i alderen 13 til 16 år. Herligheten går over tre junidager på Camp Sjusjøen i naturskjønne Mesnali, ca. 15 km oppover og øst for Lillehammer. De 38 deltakerne bryr seg ikke all verden om at gamlingen har bursdag, de er her tross alt for gøy, læring, rabalder, sol og aktiviteter, i god sommerleir-ånd. 

To av disse er Emilian Blom-Færevaag (13) og Sigmund Mjaavatn (14) som har tatt turen fra vest. Ikke bare er de bergensere, de er også gode kompiser fra før, og går i samme klasse på Rothaugen ungdomsskole. De kjenner også hverandres diabetes godt, bruker begge Omnipod-pumpe med G6 og loop, og ikke minst – de synes begge det er spennende å få møte så mange andre unge på leir med diabetes, der alle lærer av hverandre.

− Alle gjør jo ting på forskjellige måter, og det er veldig gøy å se hvordan andre gjør ting litt annerledes, snakke om hva slags utstyr de bruker og slikt. Og det blir litt sjekking av andre ting enn utstyr også, i hvert fall for deg, ler Sigmund og skotter bort på Emilian.

− Det er ei her som spurte om å adde meg på Snapchat, ler Emilian og ser litt rastløst ut av vinduet, i tilfelle hun skulle gå forbi akkurat nå. Sigmund penser inn på diabetesen igjen:

− De voksne her er jo veldig gode på det med diabetes, man merker jo hele tiden at de vet hva de driver med.

− Ja, og det står jo bokser med følingsmat rundt omkring, de passer på at blodsukkeret er bra før vi bader og slikt, så det er veldig fint og trygt å være her, kvitterer Emilian overbevisende.

Masse aktiviteter

Det blir ingen fullkommen sommerleir uten fysiske utskeielser, da er Camp Sjusjøen midt i blinken.

 − I dag har vi hatt aktivitetsløype, det var veldig gøy, sier Sigmund med skikkelig trykk på «veldig». – Og i morgen blir det klatretårn og skyting med luftgevær, fortsetter han.

− Skal vi ikke egentlig også sparke boblefotball? spør Emilian.

Det står visst ikke noe om det i programmet, men ryktene svirrer om at aktiviteten der man kler seg i oppblåsbare plastballer, løper i hverandre og prøver å sparke fotball, faktisk kan bli noe av. Og Camp Sjusjøen har jo utstyret som trengs …

Men campen har også fantastiske bademuligheter. En liten gåtur unna ligger Sør-Mesna, en 7,6 km lang og 1 km bred innsjø med idylliske kroker og holmer, med mulighet for både kanotur, SUP-brett og bading. Her har Sigmund og Emilian allerede testet ut både badetemperatur og blodsukkernivå:

− Absolutt, vi har badet, det var skikkelig gøy, men blodsukkeret ditt var litt for lavt først, sier Emilian og ser på Sigmund.

− Ja, det må jo være 7 før vi får lov, men det gikk bra altså, forsikrer Sigmund.

− Er det sant? 70 år?

Sigmund og Emilian har også fått med seg at diabetes sommerleir feirer et eller annet. De har bare ikke vært helt klar over at det er jubileum, at leirtilbudet har så sykt mange år på baken.

− Åh, er det sant? 70 år? Jeg trodde det var sånn 30 år eller noe, men 70 – det er mange år det, utbryter Sigmund.

Les også: Bent deltok på Diabetesforbundets første sommerleir

Les også: Våre beste sommerleirminner

Begge er imponert over at det også fantes sommerleir i forhistorisk tid, og blir ikke mindre forbløffet over å høre at leirene da gjerne varte i hele tre uker.

− Tre uker? Wow, tenk om vi var der da, sukker Sigmund med bakoverlent drøm i blikket.

Guttene er tydelig utålmodige etter å komme ut i sola. På tide å «call it a wrap», foreslår jeg, guttene har helt klart viktigere ting på programmet. Jeg rekker så vidt å se to rygger i oransje og blått forsvinne ut døra og inn i nye sommereventyr.

– Hils og si at vi anbefaler ALLE å dra på sommerleir! Det unisone ropet henger igjen som en klangfylt sky i rommet.

Legestudent i felten

En annen som er på sommerleir for å lære, er 27 år gamle Isa Magamadov. Han er legestudent ved Universitetet i Oslo, og synes sommerleiren er en perfekt anledning til å få erfaring fra felten:

− Jeg er så heldig å få lov til å være her som leirleder, og tenker at dette er en god mulighet til å bli kjent med hvordan ungdommer lever med diabetes i hverdagen, smiler han.

Isa er nå på sitt fjerde år som medisinstudent, og forteller at han etter seks år kan starte sin spesialutdannelse som lege i spesialisering (LIS1).

− De andre leirlederne her kjemper nå knallhardt for at jeg skal bli endokrinolog. Jeg skal innrømme at jeg blir veldig inspirert, så tiden vil vise, ler han.

Møtet med diabeteslivet her på leir, opplever han som alt annet enn klinisk.

− Jeg har fått en større forståelse for de delene av sykdommen som helsepersonell ikke møter i sin arbeidshverdag. Det å observere ungdommene som lever med dette hele tiden, hvordan de snakker om det, forholder seg til det og hvordan det preger deres hverdag, det tror jeg er veldig verdifullt, sier han og legger til:

− Det er også et imponerende godt system her på leir. De voksne er veldig kompetente, enten de har diabetes selv eller har helsefaglig bakgrunn.

Tatt imot med åpne armer på åpen søknad

Også 43 år gamle Tamás Hajós er her som leder. Han har selv diabetes type 1, og har mange års leder- og leirerfaring fra den ungarske søsterstiftelsen Juvenilis-Diab-Help. Han har bodd i Norge i 14 år, og har lenge hatt lyst til å jobbe frivillig for diabetessaken i Norge.

− Jeg var deltaker på leir som barn, og ble leirleder for første gang i 2001. Diabetes-sommerleirene i Ungarn har alltid hatt sin faste, flotte leirplass ved Balatonsjøen, Ungarns største innsjø. Nå har jeg endelig fått muligheten til å komme hit til Camp Sjusjøen, etter at jeg sendte inn en åpen søknad til leiransvarlig Asgeir Fagerli Langberg. Jeg ble tatt imot med åpne armer med en gang, og trives utrolig godt her. Alle er jo like hyggelige, stråler han.

Tamás har ansvaret for en gruppe med de største guttene, noe som forklarer hvorfor det årvåkne blikket hans aldri faller helt til ro når vi prater. Tamás er konstant litt på alerten, og konstant like blid.

− Det kan være litt stress, alle guttene er jo litt rebeller som er proppfulle av hormoner, men de er så søte og greie at det går helt fint. I går tok jeg også på meg å være nattevakt, en hyggelig erfaring med masse hendelser. De var ut og frem og tilbake hele tiden, med litt plutselige følinger og greier. Så her på leir blir ting aldri kjedelig, det kan jeg love deg, ler Tamás hjertelig.

At ting aldri blir kjedelig på leir, er visst noe alle kan skrive under på – i år som alle tidligere år.