Store drømmer og ambisjoner

Sist vi møtte Eline var hun tolv år gammel, og allerede en artist med glitrende karriereutsikter. I 2018 vant hun MGPjr sammen med gruppa 4everU, og hun har vært med i The Voice, sunget musikaler, og opptrådt på TV og festivaler. Eline var nok født for å stå på en scene, og som åtteåring fikk hun diabetes type 1. 

Les vår forrige artikkel om Eline: Stjerneskudd med Dexcom i glittervesken

I dag er Eline 17 år, og artistkarrieren blomstrer som aldri før. Tidligere i år tegnet hun kontrakt med Warner Music Norway (WMN), et norsk plateselskap eid av internasjonale Warner Music Group. Eline forteller at dette har vært en givende reise: 

− Ja, da må vi litt tilbake i tid. Jeg var jo med i The Voice i 2022, noe som jo gikk veldig bra. Brødrene Cato og Kent Sundberg, begge fra gruppa Donkeyboy og produksjonsselskapet Rat City, likte veldig godt det de hørte. De inviterte meg i studio, og vi begynte å jobbe med noen låter som blant annet Julie Bergan har skrevet. Etter en stund fikk WMN høre dette materialet, de likte det også veldig godt, og dermed ble jeg tilbudt kontrakt med dem, forteller hun. 

Hun skyter kjapt inn at det er pappa Terje Gran og Arne Aronsen (Aronsen Booking & Management) som tar seg av formaliteter rundt kontraktsoppfølging og slike ting, Elines jobb er tross alt det artistiske.

− Diabetes er en naturlig del av meg 

30. juni kom Elines første single på WMN ut, nemlig låta «Ambitions». Dette er en cover av nettopp Donkeyboy, som selv hadde en stor hit med samme låt i 2009.

− Hvorfor en Donkeyboy-cover som første singleslipp?

− Jeg har jo vokst opp med sangene til Donkeyboy. Jeg husker jeg ble kjørt til skolen som yngre, da var Donkeyboy på radioen, og jeg ble kjempefan. Det er først da jeg ble eldre, at jeg skjønte at de faktisk er norske, og at de til og med er fra min egen hjemby, Drammen. Og så fikk jeg plutselig muligheten til å jobbe med dem i studio, da føltes det veldig riktig å covre dem med en låt jeg selv har et sterkt forhold til. Ikke minst var det viktig å begynne med engelskspråklige tekster, for å prøve å nå bredere ut, avslører hun. 

− Apropos tekster, teksten til «Ambitions» handler om å ha store drømmer og ambisjoner, og ikke la noen stoppe deg fra å nå målene dine. Har diabetesen hatt noe å si for nettopp dette låtvalget? 

− Både ja og nei, egentlig. Jeg har jo hatt diabetes siden jeg var åtte år gammel, så den har blitt en helt naturlig del av meg. Jeg tenker derfor ikke så mye på den i tekst- og musikkuniverset. Men samtidig så opplever jeg at noen f.eks. tror at jeg ikke kan stå på en scene når jeg har diabetes, og da blir jeg jo minnet om at den også forteller noe om at diabetesen ikke stopper meg. 

Må fungere optimalt i øyeblikket 

29. september ble Elines andre single på WMN, «Run Run Run», sluppet. Denne er skrevet av Eline selv, Julie Bergan, Cato og Kent Sundberg fra Donkeyboy, samt Rat City-produsent Lasse Michelsen. 

Hør «Run Run Run» på Spotify

Hør «Run Run Run» på YouTube

Singelen ble sluppet midt i Elines travle hverdag med studiespesialisering på Eiker vgs. i Hokksund. Det å kombinere skoleplikter og studioavtaler, sceneliv og studiespesialisering, koster tid og innsats.  Eline vet at artistlivet ofte krever at alt fungerer optimalt i øyeblikket, enten det er å stå på scenen, få til et perfekt «take» i studio, eller å sjonglere intervjuavtaler og annet promo-arbeid med hverdagen ellers. Hektisk aktivitet påvirker blodsukkeret også, men Eline er løsningsorientert: 

− Som artist har jeg faktisk ikke vært i en situasjon hvor jeg har følt diabetesen som et problem på kroppen. Men vanligvis pleier jeg å legge blodsukkeret litt høyt når jeg opptrer, dette er mye bedre enn å risikere å få føling på scenen. Og forresten, mamma har jo også diabetes, så jeg har jo lært noen smarte triks derfra også, legger hun til med et lurt smil. 

− Vi er jo bare mennesker 

For Eline er det viktig å først og fremst få lov til å være Eline, og ikke «Eline med diabetes». Hun fronter ikke tilstanden med kjempehøy stemme, men opplever ikke mangel på aksept og forståelse av den grunn:  

− Diabetesen er kanskje mer en «fun fact», slik jeg opplever det. De som kjenner meg godt, vet jo at jeg har diabetes – og forstår hva det innebærer. Vi er jo bare mennesker, og kan ikke bestemme selv om vi får det ene eller andre. Så jeg presenterer aldri meg selv med å si «Hei, jeg er Eline og jeg har diabetes», ler hun. 

Eline mener allikevel det er viktig at omgivelsene, enten det er i nære relasjoner eller profesjonelt, kjenner til hva diabetes dreier seg om.  

− Det er klart det er en trygghet i at andre vet hva de skal gjøre, om for eksempel noe skulle skje. I musikkbransjen er det jo forskjellige folk å forholde seg til, og jeg opplever alltid at de viser interesse og spør om det er noe de kan gjøre om blodsukkeret mitt går ned, og slike ting. Da sier jeg bare at jeg må ta en liten pause og spise litt, også kjører vi bare på og jobber videre etterpå. 

Likepersons-statist med såpebobler 

Tilbake i 2019, da vi møtte Eline for første gang, var det ikke bare sangkarrieren som satte Eline i rampelyset. Rett etter MGPjr fikk Eline og mamma Unni også prøve seg som filmstjerner. Siden de benyttet seg av det lokale likepersonstilbudet, var de også med i to av Diabetesforbundets opplysningsfilmer om likepersoner. Eline husker dette først litt vagt, men så med en plutselig lattersalve: 

− Haha, det første jeg kommer på, er at vi ble filmet mens jeg sto og blåste såpebobler og mamma satt på en benk og pratet med likeperson Karianne. Det var jo veldig moro å kunne bidra på en slik måte. Likepersonsarbeid og synliggjøring av dette er jo veldig viktig, men filmoppdraget ble nok med den ene gangen, innrømmer Eline. 

For nå er det tross alt skole og artistkarriere som tar det meste av tiden, akkompagnert av et trofast samliv med blodsukkerkontroll, Tandem t:slim-pumpe og Dexcom G6. Og framtiden, den ser fortsatt lys ut: 

− Vi legger planer for 2024, hvis «Run Run Run»-singelen tar bra av, kan det bli behov for å spille inn en EP neste gang. Jeg har jo et hav av sanger liggende hjemme, som bare venter på å bli spilt inn og utgitt, avslutter Eline med toneangivende lengsel.