– Vennskapsbåndene er livslange

«Feriekoloni for sukkersyke barn til sommeren»

Disse ordene lokket med store bokstaver på side 10 i Diabetikeren nummer 3, 1954. For første gang skulle norske barn med diabetes få tilbud om sommerlig fellesskap med lek og læring. Leiren ble lagt til Gålå Høyfjellshotell i Sør-Fron kommune, Gudbrandsdalen, og varte i tre uker. I alt 35 barn i alderen 8 til 14 år deltok, noen hadde til og med tatt turen helt fra Danmark. 

Et av barna var Bent Pedersen. Den da ti år gamle gutten, som i dag er blitt 80, hadde reist fra Skotfoss i Telemark for å være med på leireventyret.

Vi møter Bent hjemme i det hvite huset på pynten i Skotfoss, der han bor sammen med kona Torny, bare et steinkast unna der han trasket rundt i barnesko. En ivrig dachshund og lukten av nystekte vafler bykser mot oss idet ekteparet møter oss på dørtrammen.

− Velkommen inn!

Ei stue proppfull av historie og omtanke kranser bordet der vaffellukta kommer fra. Vi samler oss rundt fatet som fluer til fluepapir.

To rakrygga lyslugger

− Jeg var så stille og beskjeden som unggutt, men våkna jo til liv der oppe på Gålå, ler Bent fra godstolen, og lar første vaffelhjerte med bringebærsyltetøy gli ned i ett jafs. − Jeg var så spent, dette var jo noe helt ukjent, og med helt ukjente mennesker, fortsetter han.

Han var spent da han ble fulgt inn til Oslo for å overnatte på hotell alene for første gang, og han var like spent da han dagen etter skulle få møte alle de andre barna, og leirlederne Ivar Teig-Olsen og Dagfin Tangen, på Østbanestasjonen.

Derfra dro de i samlet flokk oppover mot Gudbrandsdalen, og utpå ettermiddagen kom de fram til Harpefoss stasjon. Der ble alle sammen stuet inn på en buss som tok dem opp til majestetiske Gålå Høyfjellshotell, kneisende i ei naturskjønn setergrend 930 moh.

− Det var en helt annen verden der oppe, noe helt annet enn Skotfoss, sier Bent og drar fram et gammelbokduftende fotoalbum fra under stuebordet. Albumet knitrer svakt når grove never blar seg andektig gjennom minnene.

− Der ser du meg og Børre, vi har kontakt den dag i dag, humrer sommerleir-veteranen og peker ut to rakrygga lyslugger på falmet fotopapir.

Les også: Min diabetes - Børre Fægri Andersen

Tjukke som stoppenåler

Ved ankomst til Gålå Høyfjellshotell ble alle barna undersøkt av leirens medisinske ansvarlige dr. med. Erling Wang. Sammen med Ivar Teig-Olsen, som senere skulle bli formann i det som da het Norges Landsforbund for Sukkersyke, kartotekførte Wang nøye alle opplysninger om de spente leirdeltakerne. Og den videre oppfølgingen var ikke mindre grundig:

− På Gålå tok vi jo blodprøver nesten hele tiden, forteller Bent. – Jeg hadde jo aldri før tatt blodprøve hvis det ikke var på sykehuset. I tillegg var det ikke bare meg, men også 34 andre unger med sprøytespisser så tjukke som stoppenåler som skulle stikkes inn i tide og utide. Det var nytt – og det var lærerikt, oppsummerer Bent.

− Og sprøytene, de skulle kokes – alle som en. Det var helt andre tider, grubler han.

Noe som ikke har forandret seg på 70 år med sommerleir, er behovet for fysisk aktivitet. Dette var like viktig da som nå, og ikke mindre innholdsrikt. Det var turer i fjellet med myggangrep og sikt innover mot Jotunheimens snøkledde fjelltopper, det var fisketurer på Gålåvatnet der ørreten beit på gode dager, og det var ballspill – mye ballspill.

− Vi gutta spilte fotball, mens jentene spilte håndball. Det hendte jo at vi gutta spilte håndball også – og tennis, men tennis var stort sett for de «de store herrene», forklarer Bent. – Og fotballøkka, det var en liten flekk ovenfor et lite sagbruk, der sagmugg kom blåsende opp og la seg i ugresset. Det var den tidas fotballbane, ler han.

Diplom for god oppførsel

Men uten mat og drikke, duger helten ikke. Alle måltider var på klokkeslaget, og alle karbohydrater ble veid på loddvekt. Frokosten var klokka åtte på morgenen, klokka tolv sto bordene i spisesalen dekket til lunsj, og klokka fire var det middag – alltid med rikelig av Bents favoritt, grønnsaker.

− Jeg har alltid vært så glad i grønnsaker, og i kaffe. Men det ble også arrangert leirkvelder, da fikk vi som regel noe ekstra godt å bite i etter kveldsmaten. Og på lørdagskveldene lagde vi underholdning, da fikk vi til og med snitter, minnes Bent med tydelig nostalgi i tonefallet.

Det kunne visst knives litt om disse snittene, og det hendte at Bent endte opp med et par snitter mer enn han hadde blitt servert. Unggutten som senere skulle bli anleggsgartner, var sprek og bestemt allerede den gang. Det sto ikke tilbake for litt rivalisering om både snitter og gunst, men Bent passet alltid på at ting gikk rettferdig for seg.

− Vi måtte jo forsvare hverandre når det ble nødvendig, vet du. Det var blant annet to gutter fra Oslo som kjente hverandre fra før, de var ikke helt snille mot han fra Kløfta som jeg bodde på rom med. Da ble det litt klammeri. Men jeg fikk faktisk også diplom for god oppførsel på leiren, og den oppførselen tok jeg med meg videre i livet, understreker han.

Juster og geiter

Bent var innkvartert på et anneks tilhørende hotellet. I 1903 var annekset den første egentlige hotellbygningen, med 20 små værelser. Her fikk Bent bo på firemannsrom, rett bortmed hotellet som nok var forbeholdt de mer prominente gjestene. En av disse var en komikerkjendis av rang:

− Ja, dette var nok det mest overraskende og underholdende innslaget, det å plutselig få se en henrykt Leif Juster stå ute på gårdstunet og ta imot en flokk engelske damer som kom med bussen, stråler Bent.

Det var ikke stort de fikk se av Juster, han var der i hovedsak som gjest, ikke som komiker – selv om han så vidt var innom og underholdt litt en av kveldene. En annen gjest var Otto von Porat, som nok flere av gutta ble bergtatt av å få se i levende live. Det var ikke daglig kost å få oppleve både en komikerkjendis og en OL-mester i tungvektsboksing blant krøkebær, geiter og sukkersyke barn langt inni Peer Gynts rike.

Apropos geiter. Bents upåklagelige oppførsel til tross, kreative rampestreker er noe alle unger skal gjennom:

− Vi plukket med oss sneiper fra askebegrene på hotellet som vi fora geitene med, hikster Bent, fortsatt lykkelig uvitende om geitene ble rammet av nikotinsjokk eller ikke.

– Men jeg tror nok det gikk greit med dem, fastslår han.

Livslange vennskapsbånd

Bent har det også gått greit med, til tross for at diabetesen har hengt på som en klegg de siste 76 årene.

– Jeg var fire år da jeg fikk diagnosen, og i starten gikk jeg faktisk et helt år uten insulin. Jeg har klart meg bra, men har også vært gjennom noen laseroperasjoner på øynene. Og kona mi, Torny, hun har nok reddet livet mitt flere ganger, meddeler han oppriktig, med et vaffelhjerte i den ene hånda og hans hjertens kjære i den andre.

Torny løsriver seg et øyeblikk, hun må jo se til at alle rundt bordet har kaffe. Husets evig vaffelhungrige Dachs, Anton, dilter hakk i hæl med tunga på slep.

Det er tydelig at minnene vekker kjensler i Bent. Innimellom stopper han litt opp og skuer utover rommet, som om han speider etter kongeørna glidende over Gålåvatnet. Sommerleir-tradisjonen har jo vært pulsen i barn og unges diabetessamvær og -læring gjennom 70 år, Bent blir nærmest forundret over spørsmålet om han vil anbefale sommerleir for unge i dag:

– Soleklart! Sommerleir er like viktig nå som da. Du lærer så mye og blir kjent med så mange andre i samme situasjon, og tro meg – vennskapsbåndene som knyttes, de er livslange.