– Jeg har avtalt med jentene mine at jeg skal bli over 100 år

− Hva vil du si er den største utfordringen med diabetesen din?

− Det å ikke kunne være så spontan som jeg ønsker. Som barnehageansatt og småbarnsmor er ingen dager like på aktivitetsnivå, og det er derfor ikke like lett å unngå følinger. Også stress, nerver, søvn og humør gir store blodsukkersvingninger.

− Hvordan vil du si at diabetesen påvirker psyken din?

− Den har alltid påvirket psyken. Jeg har siden jeg var barn følt at jeg aldri var flink nok, og jeg gruet meg til hver kontroll på sykehuset. Jeg føler meg ofte fanget i min egen kropp, om man kan si det sånn. Jeg vet at jeg alltid må følge opp, at jeg aldri kan ta ferie fra jobben med å ha diabetes. Man kan i perioder bli psykisk sliten av disse tankene.

− Hvor åpen og synlig er du?

− Jeg presenterer meg aldri med «Hei, jeg heter Marthe, og jeg har diabetes», men jeg er likevel åpen. Folk legger fort merke til knappene på armene mine, eller piping fra pumpe og sensor. Jeg synes det er bra at folk spør, og jeg forklarer mer enn gjerne. Når folk vet hva diabetes er og skjønner alvoret, føler jeg meg tryggere.

− Hva motiverer deg?

− Barna mine har motivert meg fra før de ble født. Å være en god mor for dem motiverer meg til å ta egen helse og sykdom på alvor. Jeg har avtalt med jentene mine at jeg skal bli over 100 år. Da må man jobbe litt for det.

− Hvordan har diabetesen din påvirket kostholdet ditt og forholdet til mat?

− I tenårene kjente jeg på et stort kroppspress, etter å ha vært veldig slank som barn. For å komme ned i ønsket vekt igjen, satte jeg minst mulig insulin, i flere år. Videregående var tre år med konstant sult, tørste, dobesøk, kvalme og lite energi. Heldigvis har jeg klart å snu om på det. Jeg har nok et helt normalt kosthold, men enkelte dager spiser jeg for lite, og kanskje er det underbevisstheten min som vil sette minst mulig insulin. 

− Hva med fysisk aktivitet?

− Jobb i barnehage gir mye gratis trening. Jeg liker ellers å gå tur. I ny og ne blir jeg med på fjellturer og skiturer. Jeg var alltid hun som hadde med seg matpakke på håndballtrening, siden jeg var redd for kraftig føling.

− Hva har du møtt av fordommer og uvitenhet?

− Da jeg fikk diabetes, brukte flere begrepet «sukkersyke». Mange på skolen trodde også at det var smittsomt, siden en klassekamerat fikk diabetes bare en måned etter meg.

− Hva er det beste du har opplevd med diabetesen din?

− Den dypere forståelsen av andre menneskers situasjon. Den hjelper meg i møte med mennesker med andre helseproblemer. Det har også gjort meg mentalt tøffere og sterkere. 

− Og det verste?

− En alvorlig syreforgiftning i 2011. Jeg hadde jo noen tøffe år på videregående. En januarmorgen våknet jeg av store smerter i hele kroppen, hovedpulsåren i halsen pulserte, og den eneste måten å få puste på var å skrike. Jeg våknet senere på sykehuset, med kanyler i hender og hals, intensivsykepleiere overalt med kateter, hjerteovervåkning, intravenøst, blodgass og tissepose. Legen som tok imot meg hadde aldri sett noen med lavere pH-verdi i blodet. «Du skal være glad du lever», sa hun. Etter dette har jeg ikke vært i nærheten av syreforgiftning. Det er jeg veldig glad for, og veldig stolt av.