Daria

Når jeg skriver dette er det 3. mars, den syvende dagen av Russlands brutale invasjon av Ukraina. Jeg sitter med et fotografi foran meg, et sommerbilde fra 2018. Det viser tolv sprudlende tenåringer som bestiger landets høyeste fjelltopp, med blå himmel og dype, maleriske dalfører som bakteppe.

Fjelltoppen heter Hoverla, og er en del av Karpatene, en enorm fjellkjede som binder syv europeiske land sammen. Hoverla-toppen ligger i Ukraina, og tenåringene er der under mottoet «Diabetes can’t stop to reach the top!»

I Kyiv Post-reportasjen som bildet er hentet fra, sier en av deltakerne, Daria Gaidash: «Da vi endelig nådde toppen, fikk jeg en utrolig følelse av takknemlighet over hvor vakker vår verden er, og for å være i stand til å gjøre dette. Jeg følte at jeg kunne erobre verden. Jeg er stolt av meg selv for å ha presset meg gjennom helt til slutten, uansett hvor vanskelig det var.»

Når jeg ser bildet av Daria, virker hun så kjent. Leende, rød i kinnene, langt hår som hviler uanfektet i en hestehale over høyre skulder, og øyne fulle av mestring og framtidshåp. Hun er ei jeg kan ha sett på fotballbanen her nede i Lusetjerndalen, eller på Karpe-konsert på Øyafestivalen, ei som du kan ha møtt på Ungdiabetes-weekend.

Jeg ville nok ikke kjent henne igjen akkurat i dag. I dag har nok fargen forsvunnet fra kinnene hennes, og jeg er redd håpet har blitt skyllet ut av øynene med livredde tårer. Daria står ikke på en fjelltopp og føler seg takknemlig akkurat i dag. Jeg vet ikke engang om hun lever.

I dag er det 3. mars. Når bladet går i trykken, når du leser dette, har mye forandret seg. Kanskje til det bedre, kanskje til det verre. Men akkurat i dag er situasjonen i Ukraina slik: De lever i et helvete! De med diabetes og de uten. Tilgangen til insulin, diabetesutstyr og medisinsk oppfølging er under akkurat samme angrep som resten av landet. Apotekenes datasystemer er nede, og apotekene tvinges til å stenge ned. Om de ikke allerede er bombet til ruiner.

Vi er en enormt stor diabetesfamilie. Og vi er ikke helt som alle andre storfamilier, vi har en felles sykdom som er vår felles styrke. Vi lar ikke diabetesen vår hindre oss i å gjøre akkurat det vi vil, la den heller ikke hindre oss i å gjøre akkurat det vi må – nemlig å vise felles styrke og solidaritet!

Diabetesforbundet oppfordrer til å støtte en rekke organisasjoner som gir medisinsk nødhjelp til Ukraina i disse grusomme tider. Hjelpen er nok minst like trengende når du leser dette, og kanskje har du allerede gitt så det monner.

Vårt mantra er «Sammen for et godt liv med diabetes – og en framtid uten». Med felles innsats gjør vi vårt for at «framtid» og «uten» blir stående støtt i den rekkefølgen, ikke la dem bytte plass.

Jeg vil se fargen tilbake i Darias kinn, jeg vil se øynene hennes stråle av mestring og framtidshåp. Jeg vil se henne tilbake på Ukrainas høyeste fjelltopp, se takknemligheten hennes over hvor vakker verden er.

Dette kan jeg bidra til. Det er min plikt, det er vår plikt.

Støtte Ukraina? Les hvordan her.