Fot på føttene

Bortover, oppover, nedover. Sakte eller fort. Rolig eller raskt. Stå, gå, rusle, jogge, løpe, spasere …

Hele veien bærer føttene meg og hjelper meg framover – stødige og rullende i sitt nøye avstemte samspill med resten av kroppen.

Gode føtter er nødvendig for å få meg fra ett sted til annet – på asfalten ned til byen, på grusveiene innover i marka eller rundt hytta, på stiene inn i skogen, oppover i fjellet, opp til den spesielle roen og gleden som vidutsikt alltid gir meg. Smått vassende ut på myrene etter molte, sakte og meditativt på skogbunnen etter kantareller og piggsopp, bortover løypa med forhåpentligvis perfekte ski i strålende vær, kanskje ned på stranda eller bortover svabergene for et kjølende bad … 

Gode føtter er rett og slett nødvendig for at jeg skal holde meg sånn noenlunde i form, for å passe på helsa.

Herved vil jeg slå et slag for føttene!

Les også: Diabetesforbundet mener: Gode systemer kan hindre amputasjoner

Det er så lett å ta dem for gitt – som så mye annet når ting fungerer som de skal. Men når det lugger? Når det smerter? Når det er et ork å gjøre noe så selvfølgelig som å gå, fordi noe gjør vondt? Et gnagsår, en negl som er inngrodd eller skjærer seg inn i nabotåen, dårlig blodomløp, artrose, podagra, hallux valgus, plantar fascitt …? Mulighetene er mange og enda flere – de medisinske faguttrykkene likeså.

Og det faguttrykket mange med diabetes dessverre har ubehagelig god kjennskap til, er som kjent diabetisk nevropati. Noen har smerter, andre «går på puter». Noen opplever begge deler. Alle plundrer og får redusert livskvalitet.

Og: Når du ikke kjenner påført smerte som du skal – fra steinen i skoen, sprekken mellom tærne, gnagsåret, den lange neglen – da reduserer du også forsvaret ditt mot at det som i utgangspunktet er ganske så uskyldig, utvikler seg til noe verre: en uregjerlig infeksjon, et sår som ikke vil gro og i stedet vokser seg innover.

I klartekst: Det hevdes at halvparten av alle amputasjoner kunne vært unngått hvis årsaken til dem hadde vært oppdaget og behandlet i tide.

Det kalles forebygging. Vi med diabetes har selvfølgelig en ekstra viktig jobb å gjøre her – gjennom å følge med på føttene våre (med et speil om nødvendig), smøre dem for å motvirke sprekker, holde neglene i sjakk, kanskje file av tørr hud, uansett tenke over og kjenne etter hva vi bør bruke av fottøy og sokker …

Men det skader jo ikke om fagfolk kommer inn og tar en sjekk i tillegg.

Ja, dette kunne gjerne ha handlet om leger og noe så begredelig som at under halvparten av oss får føttene sjekket av lege jevnlig – i første rekke med monofilament som tester følsomheten. Voksendiabetesregisterets ferskeste tall viser at bare litt over halvparten med type 1 hadde fått denne enkle og effektive undersøkelsen i 2021 – på sykehus.

Selv har jeg heldigvis en fastlege som spanderer på seg disse to viktige minuttene på årskontrollen. Men jeg tilhører nok et mindretall. Nei, dette skal faktisk handle om en annen viktig yrkesgruppe: Herved vil jeg slå et slag for fotterapeutene!

– Det er faktisk ikke mulig å leve av dette, sier fotterapeuten min gjennom 13 år, der hun sitter foran meg og filer bort tørr hud med noe som minner om et tannlegebor. Og det er ikke tvil: Jeg trenger ikke monofilament for å bekrefte følsomheten under føttene mine. Barnebarna, som synes det er kjedelig at morfar ikke er kilen, skulle sett meg!

Les også: – Burde vært gratis for alle med diabetes

Men dessverre er det siste gang jeg er hos henne før hun gir seg, og spesielt de siste årene har stadig mer av den gode praten vår handlet om statusen til yrket hun har valgt å ha de siste par tiårene.

– Vi havner jo midt mellom alle stoler!

Fotterapeutforbundet har jobbet mye for at utdannelsen i det minste skal ha bachelornivå på høyskole, uten noen gang å få gehør hos politikere og andre beslutningstakere. Riktignok er det etablert egne tilleggskurs med fokus på diabetesfot, og tallet på fotterapeuter med diabeteskompetanse har nå passert gledelige 200 på landsbasis, viser finnfotterapeut.no.

Autorisert som helsepersonell er fotterapeutene også, med «kompetanse på fottøy, gangmønster og sykdommer som har innvirkning på føttene og kroppens bevegelsesapparat», som de sier det selv.

Men like fullt må jeg betale 650 kroner for en behandling på noe over en time. Det har jeg råd til tre–fire ganger i året. Men de pengene er det jo langt fra alle som har.

Og illustrerende nok: Byrådet i Oslo har vedtatt at «alle som trenger
fotpleie/fotterapeut av medisinske årsaker, vil få dekket dette» på sykehjemmene. Like fullt har ledelsen ved sykehjemmet der fotterapeuten min har holdt hus de siste årene, avvist dette blankt. På dette sykehjemmet er det to ting beboerne må betale for selv: fotterapeut og frisør.

– Det er godt å vite hvordan jobben min blir verdsatt, kommer det ironisk fra stolen foran meg, idet den feiteste fotkremen i verden gnis inn i de behørig undersøkte og behandlede føttene mine.

Tidligere har hun fortalt om både fotterapeuter som må spe på med pedikyr for å få det til å gå rundt, og fotpleiere som er frekke eller uvitende nok til å kalle seg fotterapeuter. Vi kan jo trygt slå fast at ingen av delene øker yrkesstatusen og mulighetene for å bli fullt integrert i helse-Norge. Til beste for føttene våre. Og helsa vår.