Min diabetes: – Det kan lønne seg å være mer åpen

− Hva vil du si er den største utfordringen med diabetesen din?

− Det å ha et godt kontrollert blodsukker, særlig under treningsøkter. Jeg er også mer stresset og redd for å få føling når jeg er alene med barna, selv om det stort sett går veldig fint.

− Hvordan vil du si at diabetesen påvirker psyken din?

− Stort sett prøver jeg å tenke på diabetesen som en livsstil og ikke en sykdom, og det går helt fint. Men innimellom vinner de mørke tankene, og det føles veldig urettferdig. Det er særlig i perioder hvor diabetesen er vanskeligere å kontrollere at det skjer.

− Hvor åpen og synlig er du?

− Jeg har alltid ønsket å være som «alle andre» og forsvinne i mengden, og vært altfor dårlig til å informere folk rundt meg om diabetesen. Etter en kraftig føling på hyttetur med venninnegjengen, har jeg innsett at det kan lønne seg å være mer åpen. Etter å ha pratet mer om diabetesen, har jeg kun fått positive tilbakemeldinger. Så frykten for å være annerledes på grunn av diabetesen, sitter nok mest i eget hode.

− Hva motiverer deg?

− Jeg motiveres av å se andre personer med diabetes som lykkes, både i arbeidsliv og med trening. Det å være vitne til at andre personer med diabetes får det til, gjør at jeg motiveres til å yte maksimalt på hver treningsøkt, og å jobbe videre for å prøve å finne nøkkelen til et stabilt blodsukker.

− Hvordan har diabetesen din påvirket kostholdet ditt og forholdet til mat?

− Da jeg fikk diabetes i 1991, ble det stort fokus på valg av matvarer, samt måling og veiing av mat. Men dette har nok lettet med dagens hjelpemidler og kunnskap. Jeg spiser som folk flest, men har nok litt å gå på med beregning av riktig mengde karbohydrater, slik at jeg får utnyttet insulinpumpens muligheter til det ytterste. 

− Hva med fysisk aktivitet?

− Håndball har vært en stor det av livet under oppveksten. Da vi fikk barn, begynte jeg å trene crossfit og delta på gruppetimer på treningssenter. I høst gjennomførte jeg Oslo Maraton, 20 dager etter et kraftig insulinsjokk, med ny pers! Ingen supertid, men pers er pers, right? Var så glad da jeg kom i mål at jeg bare sto i armene til mannen min og hylgråt. Der vant jeg, diabetesen tapte.

− Hva har du møtt av fordommer og uvitenhet?

− Ikke så mye fordommer, men jeg må ofte forklare at insulin ikke må gis hvis jeg får føling. For andre kan det virke logisk å gi medisiner til en kronisk syk som blir dårlig, det kan jeg forstå. Her kommer man vel tilbake til det med åpenheten …

– Hva er det beste du har opplevd med din diabetes? 

− Jeg blir rørt når de rundt meg stiller opp og gjør alt de kan for å hjelpe til, spesielt når jeg får føling. Selv om jeg føler meg som en byrde, kan det virke som de rundt faktisk setter pris på å bidra i en vanskelig situasjon.

− Og det verste?

− Den mentale belastningen diabetesen medfører, og at man aldri får pause. Synes også det er tungt å vite at de nærmeste bekymrer seg på mine vegne. Det blir en del dårlig samvittighet for de rundt meg – selv om de sier at det går helt fint.