Teknologiens vidunderlige verden

– Jeg føler meg helt robot! utbryter datteren min. Hun lager en tullegrimase, og vi ler begge to.  
 
Ellinor har akkurat byttet insulinpumpe, såkalt «pod». Pumpen er det ypperste innen diabetesteknologi; en hvit plastkapsel på størrelse med en fyrstikkeske, som fylles med insulin og klistres på kroppen. Når pumpen aktiveres, skytes en liten plastkanyle inn under huden. Et stikk og klikk, og vips – insulintilførselen er sikret de neste tre dagene. Avansert, men samtidig enkelt og effektivt. 

De siste tiårene har den teknologiske utviklingen revolusjonert diabetesbehandlingen. Forskjellen på før og nå er enorm. På 1970- og 80-tallet var livet til min far fullstendig styrt av diabetesen. Det var sprøyter i glass som måtte kokes, tykke sprøytenåler, strenge regler for kosthold og faste måltidstider. Og ingen mulighet for å måle blodsukkeret selv. 

Da jeg fikk diabetes type 1 i 1998, var tingene allerede blitt mye enklere. Jeg fikk insulinpenn og hadde blodsukkermålingsutstyr til hjemmebruk. Det var også på denne tiden jeg kom over en artikkel om «Glukowatch», utviklingen av en klokke som kunne overvåke blodsukkeret kontinuerlig. Det virket jo fantastisk, men for å være ærlig, hadde jeg liten tro på at dette kunne bli en realitet. Det var rett og slett for ellevilt og hi-tech. 

Vi mennesker er gode på å tilpasse oss. Jeg levde greit med diabetesen min, men etter 12 år kjente jeg det var på tide å gi teknologien en sjanse. Jeg snakket med legen og fikk klarsignal om å prøve insulinpumpe. Det fungerte ikke så bra. Jeg likte ikke følelsen av å være tilkoblet. Det var mye styr med en plastslange som hektet seg fast i ting. Jeg har aldri følt meg syk selv om jeg har diabetes, men nå ble sykdommen mye mer synlig for alle. Blodsukkerkontrollen ble heller ikke bedre. Jeg hadde ofte uforklarlig høye blodsukkerverdier. Det stresset meg, som hadde vært ganske godt regulert med insulinpenn.  

I 2014 utviklet datteren min diabetes, kun to år gammel. Hun var heldig som fikk slangeløs insulinpumpe og sensor ganske raskt. Disse hjelpemidlene gjorde hverdagen til en lek sammenlignet med før. Vi hadde måttet stikke i de små fingertuppene utallige ganger om dagen og hadde ingen oversikt over hvordan blodsukkeret lå an. I tillegg utviklet hun stikkevegring, og det å sette nødvendige insulindoser med penn, utviklet seg til å bli en ekstremsport.  

På denne tiden var utstyret Ellinor hadde fått tilgang til, langt fra allemannseie for personer med diabetes type 1, men stor sett forbeholdt barn og unge. Men på få år har det heldigvis skjedd mye. Nå får langt flere glede av hjelpemidlene som letter byrden med å leve med en kronisk og krevende sykdom. Det må være bra, både for folkehelsen og samfunnsøkonomien. 

Selv ønsket jeg å gi insulinpumpen enda et forsøk. For vel et år siden la jeg bort insulinpennen og startet med den slangeløse pumpen som datteren min bruker. Denne gangen gikk det veldig mye bedre. Nå er vi to i heimen som føler oss litt som en robot – med flere dippedutter festet på kroppen som piper og uler.  

Min far på 74 år, diabetesveteranen blant oss, sverger fortsatt til insulinpenn. 

– Pumpe er ikke noe for meg. Jeg liker ikke tanken på å gi fra meg kontrollen til maskinene, sier han. 

Og så har han allerede én duppeditt på kroppen, og det er nok. Men sensoren har han blitt perlevenn med. Den gir en trygghet som er gull verd. 

Av oss tre i familien med diabetes, er det min far som har den flateste kurven på sensoren. Grunnen er enkel. Han kombinerer det beste av to verdener; det gamle regimet med faste måltider og en god dose selvdisiplin, med moderne hjelpemidler.  
 
Å leve et godt liv med diabetes handler mye om kunnskap og forståelse for sykdommen, og det å klare å balansere kosthold og fysisk aktivitet i hverdagen man ønsker seg. Teknologi eller ei – diabetes er en sykdom som krever en betydelig analog innsats av den enkelte, og slik vil det nok være i uoverskuelig fremtid.