– Naturen er min medisin

– Når jeg er ute på tur, så lever jeg i nuet og kommer vekk fra stresset i hverdagen. Da finner jeg roen og kan bare være til, sier Charlotte Mollan Bremset fra Stjørdal i Trøndelag.

Charlotte har hatt diabetes type 1 siden hun var fem år gammel og husker ikke livet før diabetesen.

– Som barn plaget det meg ganske mye å ha diabetes. Jeg ville jo ha Nugatti på brødskiva som alle de andre, og være med på de samme aktivitetene, men opplevde ofte at jeg ikke fikk være med på tur sammen med de andre.

Som voksen er det nettopp turene som gir henne en følelse av ro og mestring. For noen år siden ble hun med en venninne på telttur i Bymarka. Da ble hun bitt av basillen, og etter hvert ble det flere turer og flere overnattinger.

Men det var først i 2020 det tok helt av, da koronapandemien stengte Norge.

– På grunn av pandemien ble jeg permittert deler av 2020, så da fikk jeg mer tid til å gå på tur og overnatte ute, sier hun.

I 2020 hadde hun hele 98 overnattinger ute, og i 2021 ble det 70 netter i telt.

Frøs så tårene rant

Charlotte overnatter ute, sommer som vinter. Men hennes første overnatting om vinteren ble en tøff opplevelse.

– Jeg meldte meg på et vinterkurs i Trollheimen i regi av Turistforeningen. Det gikk ikke så bra. Jeg hadde med en sovepose jeg hadde fått av pappa, med komforttemperatur på to grader. Men på turen var det 12–14 minusgrader, og jeg holdt på å fryse i hjel. Jeg frøs så jeg ristet og tårene rant. Kroppen jobbet hardt den natta, og det var så kaldt at jeg måtte slå av insulinpumpa.

Neste dag var Charlotte utslitt, men klarte å komme seg ned til ei hytte hvor hun fikk varmet seg.

– Jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle sove ute om vinteren igjen. Men heldigvis skjønte jeg litt mer etter hvert.

Vinteren en favoritt

For nå har Charlotte blitt rutinert og proff – og vinteren er blitt hennes favorittårstid når hun er ute på tur.

– Det jeg liker best med vinteren, er at det så stille. Jeg er veldig glad i stillhet. Og er du heldig, kan du også se nordlys. Og så har jeg jo en polarhund som følgesvenn, og han trives best når det er kaldt.

En annen fordel med vinteren er at det er lettere å komme seg fram.

– Jeg kan pakke det jeg trenger i en pulk i stedet for å bære alt på ryggen. Det er mye lettere å komme fram på vinteren.

Charlotte er ikke nødvendigvis veldig glad i kulde, men har lært seg noen smarte triks.

– Jeg elsker å tenne bål. Og det fine med bål, er at det varmer to ganger. Du blir varm når du samler og sager ved. I tillegg har jeg på meg varme klær og varm nok sovepose. Varmeflaske er også lurt hvis man har blitt kald. Det er slike småting som gjør at det funker. Og er det 30 minusgrader, er det rett og slett bare å krype i soveposen når man ikke er i bevegelse.

Kulda gjør at hun må passe på at insulin og utstyr ikke fryser. Charlotte sørger for at utstyret får kroppsvarme.

– Jeg bruker Dexcom og Omnipod, som jeg har festet til armen. Det er viktig at utstyret holder seg varmt, så jeg passer på å være godt kledd på overkroppen. Mottakeren har jeg inn mot kroppen. Hvis jeg skal bytte noe, og det er på det kaldeste, så passer jeg på å gjøre det i soveposen.

Når hun er ute på tur om vinteren, trenger Charlotte mindre insulin enn ellers. Hun passer derfor på å justere ned insulinet på pumpa.

– Kroppen forbrenner mye mer når den er ute i kulda, derfor justerer jeg ned insulinet.

På lengre turer, passer Charlotte på å ha med seg ekstra av alt utstyr.

– Der er jeg kjempenøye og har alltid med meg mer enn jeg trenger av medisinsk utstyr, selv om det tar god plass i sekken og jeg må bære ganske tungt.

Turkamerat Teodor

Charlotte drar ofte på tur med venninner, men som oftest er det den sibirske huskyen Teodor som er trofast følge på tur. Med ham føler hun seg aldri alene når hun overnatter i telt. Selv om Teodor er ivrig etter å komme seg ut på tur, er kanskje Charlotte den ivrigste av de to.

– Teodor elsker å være ute på tur. Men noen ganger tror jeg han hadde foretrukket sofaen. Han er glad i den og, sier Charlotte med en latter.

Den tre år gamle huskyen er den første hunden hun har hatt, og kom inn i Charlottes liv ved en tilfeldighet.

– En bekjent av meg sendte meg en e-post med bilde av Teodor og skrev at denne hunden hadde lyst til å bo hos meg. Jeg skulle bare ta en tur og se på ham, men ble raskt solgt. Jeg hadde lyst på en hund som var glad i friluftsliv. Da jeg leste om rasen, fant jeg ut at den passet perfekt som turkamerat. Teodor
er veldig snill og har en god personlighet. 

Teodor har vært med på tur siden han var valp. – Jeg har aldri overnatta alene, fordi Teodor er alltid med. Jeg er aldri redd når jeg har med Teodor, og det er veldig koselig å ha en å prate med. Da han var valp var det litt mye styr, men nå sover han godt og lenge. Faktisk er det jeg som våkner først om morgenen, ler hun.

Charlotte er aktiv på Instagram der hun legger ut bilder fra turene med Teodor. Kontoen hennes, Charl8mb, har 11 000 følgere. Charlotte gir Teodor mye av æren for at kontoen har blitt en hit.

– De som følger meg, er opptatt friluftsliv, men ganske mange følger meg på grunn av Teodor. Det er ikke bare jeg som synes han er artig, ler hun.

Små og store turer

Favoritturene er de der hun har ekstra god tid, og kan dra andre steder i landet. – I fjor sommer dro jeg til Rago nasjonalpark i Nordland, og det var en veldig flott opplevelse, helt annerledes enn trøndersk natur. Tidligere har jeg også vært på en toukers tur til Jotunheimen. Det er fint med varierte naturopplevelser.

Charlotte understreker at det å komme seg ut på tur ikke er så komplisert som man skulle tro. Hvis hun jobber senvakt, klarer hun fint å få til en tur med overnatting midt i uka.

– Jeg bor i Stjørdal, og da er ikke turområdene lenger unna enn 20 minutter med bil. Det kan være litt pes å komme seg over dørstokken, det å pakke kan være litt stress. Men når jeg har parkert bilen og begynner å ta ut utstyret, da er alt bra igjen.

Charlotte liker best å oppdage nye steder, og holder seg helst unna de mest populære turområdene.

– Jeg studerer kartet på forhånd, og holder meg unna stier. Jeg synes det er gøy å oppdage nye plasser, hvis ikke tror jeg det fort ville blitt kjedelig.

Viktig å stresse ned

Mange som har diabetes type 1 opplever å få flere autoimmune sykdommer. Det skjedde også med Charlotte, som begynte å føle seg dårlig i 2011. Etter hvert ble det konstatert at hun hadde lavt stoffskifte. Charlotte fikk medisiner, men ble ikke noe bedre. Til slutt fant legene ut at hun også hadde en tredje autoimmun sykdom – Addisons sykdom.

– Jeg var helt nedkjørt og ble syltynn. Til slutt nådde jeg punktet hvor jeg ikke klarte noe som helst, og besvimte på jobb. Da ble det satt i gang en prosess hvor jeg ble grundig utredet.

Selv etter at diagnosen ble stilt, tok det et halvt år før hun var på beina igjen.

– Jeg var så å si sengeliggende i et halvt år. Da jeg endelig klarte å gå på butikken, føltes det som en seier. Det var et stolt øyeblikk og føltes stort. Da jeg ble frisk igjen, fant jeg naturen på nytt og satte enda mer pris på den, sier Charlotte.

Med tre kroniske sykdommer er naturopplevelsene og turene ekstra viktig for Charlotte. Naturen fungerer som meditasjon, men gir også mestring – og begge deler er viktig for å leve med sykdommen. 

– For meg handler det om at hverdagen kan være ganske stressende, det er alltid noe du skulle ha gjort og skal prestere på jobb og hjemme. Men når du er ute på tur, da lever du bare i nuet. Det er helt stille rundt deg, du kan gjøre det du vil når du vil. Du kan hente ved og tenne bål om du vil, eller du kan la det være. Det er ikke noe press, jeg kjenner en ro og at jeg bare kan være til.

For Charlotte er det ekstra viktig å redusere stress i hverdagen.

– Stress kan gjøre Addisons vanskelig å styre – det påvirker medisineringen, og gjør det vanskelig å vite hvor mye man skal medisinere seg. Så for meg blir naturen en medisin – her kan jeg stresse ned, forklarer hun.  

Mektige naturopplevelser gjør også godt for kropp og sjel.

– Å stå tidlig opp og se soloppgangen er noe av det flotteste som finnes. Alt blir så mye finere når du er ute – du ser ikke stjernehimmelen når du sitter hjemme og ser på TV, smiler hun.

Turene gir henne også en viktig mestringsfølelse.

– Man vil jo bare være normal og klare det alle andre klarer. Men så må man innse at kapasiteten er litt lavere i hverdagen, og at man ikke klarer like mye som andre. Det gjør turene ekstra deilig – jeg kan selv bestemme hvor langt jeg skal gå og i mitt eget tempo.

Også diabetesen har godt av turer.

– Jeg føler meg mye bedre når jeg er på tur. Blodsukkeret er aldri så bra som når jeg er ute på langtur. Da beveger jeg meg mer, og har også veldig kontroll på matinntaket. Jeg planlegger måltidene, og spiser real turmat, som ikke tuller med blodsukkeret.