Lek og perler hjelper barn med stikkvegring

Fjerde etasje på barne- og ungdomsklinikken (BUK) ved Akershus universitetssykehus er ikke som andre medisinske sengeposter. Når jeg kommer inn, åpenbarer det seg et lite univers av leker, farger, puter og jublende barn. Akkurat i dag har de også besøk av et par sykehusklovner, som for anledningen gjøgler om sjokoladepølser.

Barnepleier Marit Humlen kommer leende mot meg med åpne armer. Vel er hun utdannet pedagogisk barnepleier, men bryr seg lite om slike titler. Hun foretrekker betegnelsen «lekedame», for det er nettopp det barna kaller henne her, og det er jo barna som er arbeidsgiverne hennes.

En perle for hver prosedyre

Marit har jobbet som lekedame i 20 år, hun vet godt hvor viktig det er å motivere, også til ting som er ubehagelig – som å bli stukket. Marits motivasjonsløsning er å premiere diabetesbarna med perler for hvert stikk de må ta. Én type perler for å stikke i fingeren, én for insulin i magen, én for insulin i låret, én for å sette på sensor eller pumpe, og selvsagt én type for hver blodprøvetaking i armen. Etter hvert resulterer dette i fargesprakende perlekjeder av mestringsbekreftelse.

– Du vet du har klart noe, når barn som før var livredde for å stikke, forteller at de gleder seg til neste gang, understreker Marit og fortsetter: − Dette har jo blitt en kjempesuksess, jeg tror vi er det eneste sykehuset i verden med diaperler.

Bokstaver blir til ord

Perleideen fikk Marit Humlen fra barnekreftforeningen i Sverige, der de bruker forskjellige perler som premie i de ulike prosedyrene. På Ahus Nordbyhagen har de tatt i bruk samme modell, der aldersspennet på de ivrige perleforbrukerne er fra 3 til 14 år. Og det er nok bokstavperlene som står høyest i kurs.

– Bokstavperlene er selve gulrota! Disse får barna når de begynner å stikke seg selv, én bokstav for hvert stikk. Da er det en stor seier å samle opp nok til for eksempel å lage et bånd der det står «diabetes type 1», forteller hun.

Barn trenger en frisone

Lekeuniverset i fjerde etasje rommer så mye annet gøy enn bare perler. Marit Humlen mener det er svært viktig at barn på sykehus har en slik frisone, et sted hvor de føler seg trygge og får lov til å være lekende barn. Et sted uten prosedyrer og medisiner, der friheten og leken på barns egne premisser er terapi i seg selv. 

–  På et sykehus er barn syke, noen veldig syke. Men jeg opplever at nesten alle har en bitteliten frisk bit i seg. Så hvis du pirker litt borti den friske biten, da kommer barnet og leker. Det er veldig mye medisin i lek, og barna glemmer litt at de er på et sykehus. Slikt tar brodden bort fra alt som er skummelt, og det gjelder ikke bare barna – det gjelder foreldrene også. For det er klart det også er skummelt for foreldre å få et sykt barn, poengterer Marit.

Ta barna på alvor

20 års erfaring som lekedame, og det at hun har diabetes type 1 selv, har gitt Marit bred kunnskap om hvordan man møter barn som gruer seg. Det er spesielt ett godt råd hun har til både helsepersonell og foreldre til barn med diabetes:

– Ta barna på alvor! Snakk med dem, og ta alt de sier på alvor. Det er vanskelig å få i gang en prat, hvis du bare ser barnet rett inn i øynene og sier: «Nå skal vi snakke sammen». Men hvis barnet for eksempel får sitte og fargelegge, holde på med et eller annet som er gøy − uten å måtte se deg i øynene hele tiden, da flyter praten om de vanskelige stikkene som fargestiften over arket, forsikrer hun.

Marit Humlen er heller ikke i tvil om at diaperler er noe flere burde prøve ut på diabetesbarn, hun vet nemlig alt om hvor effektivt det er.

– Premiering er god tilnærming

 

– Metoden til Humlen høres ut som en god tilnærming som bygger på kunnskap om barn og motivasjon. De aller fleste barn er redde for sprøytestikk, det er en naturlig reaksjon å ønske å unngå det som gjør vondt. Men for noen skyldes vegringen traumatiske opplevelser, og noen utvikler en sprøytefobi.

Dette sier psykologspesialist Elin Fjerstad ved Enhet for psykiske helsetjenester i somatikken, Diakonhjemmet sykehus i Oslo. 

Om lag 10 prosent av pasienter i medisinsk behandling rapporterer om sprøyteskrekk. Men hos barn er stikkvegring helt naturlig, og derfor langt mer utbredt. Premiering skaper nødvendig motivasjon, bekrefter psykologspesialisten.

– Når barn utsetter seg for nålestikk, selv om de gruer for det, fortjener de en belønning. Belønning kan skape motivasjon til neste stikk, og for barn med diabetes venter det alltid nye stikk. Premiering innebærer en form for ytre motivasjon, som særlig små barn kan trenge, utdyper Fjerstad.

Hun forteller at den naturlige drivkraften hos barn, er mestring. Barn ønsker å få til ting, og belønningen «snakker til» det i barnet som ønsker å mestre.

Samtidig tror jeg at det forutsetter at de får en skikkelig forklaring på hvorfor det er nødvendig; perlene må ha en rasjonale og bygge opp en forståelse av at alle disse stikkene er måter du kan hjelpe kroppen din på, fortsetter hun.

Ved Diakonhjemmet Sykehus behandler Elin Fjerstad blant annet pasienter med sprøytevegring og sprøytefobi. Hun forteller at voksne også kan vegre seg for å få stikk, men har andre forutsetninger for å forstå behovet for stikk, selv om det gjør vondt. 

– Som voksen med diabetes har man også en indre motivasjon, altså et ønske om å være så frisk som mulig, og gjøre det sykdommen krever for å få det til, nemlig stikk. Den indre motivasjonen er mer robust og bærekraftig enn den ytre. Men for de som har en sprøytefobi, holder det ikke med indre motivasjon heller. Man kan være så motivert som bare det, men angsten for stikket er sterkere, og angst lytter sjelden til fornuften. Da trenger man behandling for fobien, sier Fjerstad.