Med type 2 over Grønland

– En helt fantastisk tur. Det var utrolig flott å ha vært med på, og ga mersmak, sier Arne-Henrik Sandnes.

I fjor sommer fikk 60-åringen endelig gjennomført ekspedisjonen som hadde vært planlagt i flere år. Egentlig skulle turen gått i 2020, men så kom koronapandemien, og ekspedisjonen ble utsatt. 13. august i fjor ble turen endelig en realitet.

– Da landet vi på østkysten av Grønland i et propellfly. Derfra gikk turen over til vestkysten. 12. september nådde vi målet, etter å ha tilbakelagt 690 kilometer – 600 kilometer på ski, 30 med stegjern og 60 til fots, forteller Arne-Henrik.

Ekspedisjonen valgte å følge deler av ruta til Fridtjof Nansen når de beveget seg fra øst-kysten til vestkysten. De første dagene ble de tøffeste.

– Vi måtte ta oss opp på isbreen med pulker som veide rundt 90 kilo. Første del av rutagikk vi til fots med stegjern. Det tok tre dager før vi nådde snøføre på 1000 meter over havet, forteller han.

Gruppa på åtte (to kvinner og seks menn) har alle bakgrunn fra forsvaret. Ekspedisjonen fikk navnet «Veteraner over isen» og målet var å samle inn penger til stiftelsen Veteranhjelp. Til sammen samlet de inn 150.000 kroner til veteraner som sliter økonomisk.

– I planleggingsfasen var vi i kontakt med Børge Ousland, og endte opp med å bruke en guide fra teamet hans. Det var en god beslutning, det kjentes fint å ha trygge og gode rammer for turen, slår han fast.

Diabetes type 2

En av de som var med på turen er sykepleier. Det var en ekstra trygghet for Arne-Henrik, som hadde en ekstra ting å tenke og passe på under turen. For fem år siden fikk han nemlig påvist diabetes type 2. Da hadde han kjent på symptomer lenge.

– Sommeren før jeg fikk diagnosen, gikk jeg England på tvers. På turen var det en eldre amerikansk dame som sa «deg er det noe galt med», siden jeg drakk og tisset så mye.

Året etter skulle han gå Besseggen sammen med datteren på fjorten, og stusset over at hun var mye sprekere enn faren sin.

Likevel tok det litt tid før han kom seg til legen – og heller ikke da ble diabetesen fanget opp.

– Jeg kom til en vikar, som glemte å sjekke blodsukkeret. At jeg hadde diabetes, ble derfor ikke oppdaget før jeg ble satt opp til time hos fastlegen, og da hadde jeg skyhøyt blodsukker.

Raste ned i vekt

På det tidspunktet hadde han rast ned i vekt. Før han ble syk, veide Arne-Henrik 83 kilo, fordelt på 183 centimeter. Da han fikk påvist diabetes, hadde vekta gått ned til 75 kilo. Men etter at han fikk diagnosen, fortsatte bare kiloene å renne av. Etter et halvt år var vekta nede i 67 kilo.

– Noe av problemet var vel at jeg var slank i utgangspunktet. Jeg var en slank person som fikk «diabetesmeny» av legen, og da fikk jeg rett og slett i meg for lite næring, fett og kalorier. Jeg spiste nok i volum, men hadde et underskudd i forhold til forbrenning. Etter dette la jeg om kosten, og fikk vekta opp igjen til 75 kilo.

Det var derfor med en viss spenning at Arne-Henrik la ut på turen – ville han klare å få i seg nok næring og unngå et for stort vekttap? Og ville blodsukkeret holde seg stabilt? Bekymringene viste seg å være ubegrunnede – alt gikk fint.

– Jeg var veldig spent på hvordan blodsukkeret ville reagere på kostholdet, det blir jo veldig ensidig på en sånn tur. Det ble mye sjokolade og kjeks og hurtige karbohydrater. Men siden vi var i hard, fysisk aktivitet åtte til ni timer hver dag, så gikk det helt fint. Faktisk virket det positivt på kroppen. Under turen var blodsukkeret lavere enn ellers. Hjemme hadde jeg et blodsukker på rundt 8, men under turen lå det jevnt på cirka 6,5.

Arne-Henrik behandler sin diabetes med de blodsukkersenkende tablettene Metformin og Januvia. På turen valgte han å holde seg til samme dosering som ellers.

– Fastlegen min sjekket med spesialister som mente at jeg kunne gå ned på dosen, siden jeg skulle være i hard fysisk aktivitet. Men jeg tok ikke sjansen, og fulgte vanlig regime. Det fungerte helt fint.

At han ikke er avhengig av å sette insulin, gjorde turen lettere.

– Hadde jeg måttet ta insulin, hadde nok turen vært litt mer utfordrende, blant annet med tanke på å holde insulinet på riktig temperatur, sier han.

Under turen målte han blodsukkeret hver morgen, inne i teltet. Mer var det ikke behov for. 

– Jeg sjekket bare blodsukkeret utenom morgenen en gang, da var jeg veldig tørst og tisset mye – men også da lå det lavt, under 7.

Proppe seg med mat

Kulde og hard fysisk aktivitet gjør at de fleste går ned i vekt på slike ekspedisjoner. Arne-Henrik passet derfor å spise seg opp på forhånd.

– Det er krevende å få i seg nok mat på en sånn tur. Alle i gruppa gikk ned i vekt, noen så mye som tolv kilo. Jeg var heldig, og gikk bare ned fem−seks kilo, sier han.

Under turen gjaldt det å fylle på med næring med jevne mellomrom. Nøtter og sjokolade ble viktige næringskilder.

– Vi startet dagen med en kraftig frokost, som regel havregryn med nøtter og olje, en megaporsjon med havregrøt kokt på tørr-melkpulver blandet med vann.

– Hver dag gikk vi åtte økter på en time, med ti minutters pause etter hver time. Da spiste vi mellommåltider: 200 gram sjokolade, 50 gram kjeks, 50 gram tørket frukt, 80 gram nøtter, 50 gram smågodt og 90 gram potetgull, fordelt på seks, syv porsjoner. Dessuten kokte vi opp vann og drakk kakao og saft. I tillegg spiste vi 50 gram tørka kjøtt og 2 knekkebrød med smør til kvelds. Og tok en vitaminbjørn morgen og kveld.

Lunsjen besto gjerne av Real Turmat blandet i varmt vann, det samme gjaldt til middag og kvelds.

– Man blir såpass sulten av hard fysisk aktivitet, at det er lurt å hive innpå mat hele tida. Når man fyller på med væske og næring hver time, holder man kroppen jevnt i siget. Vi passet også på å holde ganske lav fart, på tre−fire kilometer, for å forebygge belastningsskader.

Arne-Henrik var 59 år da turen ble gjennomført, og den eldste i gruppa.

– Det gjorde at jeg forberedte meg ekstra godt. Når du skal gå en sånn tur sammen med ungdommer som er dobbelt så sterke som deg, da er det en viss mulighet for at du blir liggende bakerst og kjempe for å holde følge. Så jeg var kanskje den som trente mest på forhånd og var best forberedt treningsmessig. Heldigvis hadde jeg ingen problemer med å henge med, konstaterer han.

Variert og allsidig trening ble nøkkelen.

– Det gikk mye i styrke og utholdenhet. Jeg hadde to treningsøkter i uka hvor jeg dro dekk. I tillegg trente jeg styrke, gikk på ski, spilte tennis og badminton, svømte og løp intervalltrening.

Styrketreningen kom godt med når man skal trekke en pulk på 90 kilo. 

– Fordelen er jo at pulken ble lettere etter hvert som provianten ble spist opp. Men i starten var det tungt, selv om pulken glir godt.

Ekspedisjonen var usedvanlig heldige med været.

– Vi var utrolig heldige, det var snille temperaturer og lite vind og nedbør. I starten var det 20 grader i sola på det varmeste, men vi hadde også noen kalde dager med minus 20 grader og vind, som i effekt ga en temperatur på minus 30.

Spøkelsesstasjon

Ekspedisjonen opplevde kun to dager med storm. Da holdt de seg i ro og campet ved den nedlagte amerikanske radarstasjonen DYE3. Denne ble bygd på 1950-tallet og var en del av «The Distant Early Warning Line» – en rekke med radarstasjoner som strakte seg fra Færøyene, Island, Grønland, Canada og til Alaska. Hensikten var å oppdage sovjetiske bombefly.

– Det var som å komme på et museum, alt var akkurat slik det var da det ble forlatt for tretti år siden. Det var alt mulig som lå igjen, slik som ansettelseskontrakter og private eiendeler. I tillegg var det skakt og skjevt, fordi de enorme ismassene er i bevegelse, og gjør at stasjonen langsomt moses.

På stasjonen besøkte de også puben, hvor de fant frosne ølflasker fra 1989 – som de modigste smakte på. Det ble også noen runder med biljard, etter at de fikk biljardbordet i vater.

Flott natur

Den flotte naturen er et av minnene som Arne-Henrik tar med seg.

– Mange tror at en slik tur blir veldig monoton og kjedelig, men jeg synes det var noe å se på hele tiden. Det var deilig å komme så tett på naturen, og bort fra resten av verden. Å oppholde seg en hel måned utenfor samfunnet, uten mulighet for å sjekke mobilen – bare koble ut verden og nyheter – det tror jeg kan være ganske sunt.