Alf Prøysen om sin diabetes type 2

Det var i fjor vinter. Jeg var så slapp at jeg nesten ikke hang sammen i liminga. Og jeg var svimmel og tørst.

Dette med svimmelheta syntes jeg var litt flaut, for jeg følte meg ikke så gam­mal at jeg behøvde å ta sikte på kaffe­koppen når jeg skulle ta en svælj. Men det skvulpa over rett som det var, uten forhåndsvarsel. Og jeg husker særlig en gang jeg var i Kringkastinga og skulle gå gjennom en korridor der det var opp­hengt en kjempemessig papplate med barnetegninger som rakk nesten fra gulv til tak. Så kom jeg bort i papplata, og den begynte å svinge fram og tilbake.

– Å himmel og hav, tenkte jeg, nå kommer svimmelheta igjen! Og jeg greip fatt i den som var nærmest og sa at nå går jeg i dørken.

– Å, langt ifra, sa han, du kom bare borti papplata …

Slikt er ikke morsomt. Og like lite morsomt var det tidlig på våren, jeg skulle reise ned på Tromøya og arbeide i fred og ro for å få ferdig boka «Muntre minner fra Hedmarken» (fåes i alle bokhandler og koster kr. 9.80. Dette var reklamen).

Ja, så kom jeg ned da, og var så tørst at jeg kunne drekke småstein. Og jeg bare lå og lå, drakk og drakk. Appelsinsaft og vann og melk om hverandre. (Hvis det er noen av leserne som gjør seg opp sin egen mening, kan jeg bare fortelle at det ikke er pol i Arendal, selger bare vin, og det har jeg aldri kunnet fordra).

Men jeg drakk og drakk, og siste døgnet drakk jeg syv liter melk, jeg lå som i en døs og lurte på om jeg skulle tørre å gå opp til kjøpmannen og kjøpe enda en melkeflaske. Det så jo litt rart ut, både han og andre på øya visste at jeg lå aleine i hytta, og hva skulle jeg da med syv liter melk?

Boka ble det ikke gjort noe på. Jeg skrev litt av et kapittel som var så å si ferdig før jeg reiste ned, og etter en uke snudde jeg kursen hjem til Nittedal’n og gikk til legen. (Nå har jeg vært hos legen før på vinter’n og sagt at jeg var slapp og nedfor, og han ga meg et høgt glass og ba meg gå borti en krok, men å fylle det glasset på kommando, var like vanskelig som å skrive ei vise på bestilling, den gangen ble det ikke noe).

Men så kom jeg igjen, og da ble det resultater. Jeg måtte til spesialist, og som den hypokonder jeg er, følte jeg meg høy i hatten da jeg kom hjem og fortalte det. Så var det bare å dure til spesialisten, og han konstaterte sukkersyke. Og så ble jeg innlagt på Betanien og hadde ti deilige dager der.

Nå var jeg så feit, eller «korpulent» som legen sa, at jeg kunne slippe insulin foreløpig. Men det var litt trist å se den evinnelige kålen og grønnsakene som kom igjen og igjen, jeg åt kål så jeg trudde jeg skulle få hareskår! Men resultatet uteble ikke.

Da jeg ble lagt inn, veide jeg 103 kilo, nå veier jeg 92 hvis jeg står pent på badevekta. Og jeg føler meg mye bedre enn før. Ikke er jeg tørst, og jeg har lært meg til å like grønnsaker. Og skal jeg være ærlig, har sukkersyken gitt meg flere fordeler enn ulemper.

Jeg har lært meg å eksperimentere med kostholdet, jeg skjærer flesket på langs den ene dagen og på tvers den andre. For ikke å snakke om hvor mange fordeler den sukkersyken har i et selskap!

– Dessverre, jeg har sukkersyke, sier jeg, når vertinnen byr rundt, og da har jeg selskapet i min hule hånd. Alle syntes jeg er veldig flink med dietten, en eller annen kjenner en som har sukkersyke, og han eller hun kan spise det og det, kan ikke De det da?

– Å nei, sier jeg, det er mange former for sukkersyke (man har vel lest sin «Sukkersyke». En kort veiledning ved Olav Hanssen, professor dr. med., Olaf Norlis forlag).

– Men er det ingen ting jeg kan by Dem da? sier vertinnen helt medfølende.

– Jeg har det så bra som jeg har det, sier jeg, jeg har aldri vært så frisk som siden jeg fikk sukkersyke.

Og så ler hele selskapet og syntes det er veldig tappert sagt. Men at det er virkelig sant, er det bare jeg som vet.