– Mye god norsk forskning på diabetes, men ikke nok

– Det gjøres mye god forskning på diabetes i Norge. Det har også blitt mer av den de siste årene. Likevel har forskningen i de andre skandinaviske landene økt enda mer, fastslår Kåre Birkeland, leder i Diabetesforbundets medisinske fagråd.

Birkeland er professor og overlege ved Universitetet i Oslo og Oslo Universitetssykehus. Innen for eksempel kreftforskning ser Norge ut til å henge bedre med internasjonalt, mens diabetesforskningen her til lands henger litt etter, sier han.

– Det burde ikke være slik, fordi vi har mange gode diabetesforskningsmiljøer i Norge, fastslår han og lister opp noen eksempler:

• Trondheimsmiljøet med de viktige studiene som utgår fra Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT).
• Bergensmiljøene som har gjort en rekke viktige studier av genenes betydning for diabetes, særlig ved MODY.
• Oslo diabetesforskningssenter med sin forskning på virusinfeksjoner som årsak til diabetes type 1, årsaksfaktorer ved diabetes type 2 og mange studier på svangerskapsdiabetes.

Høy forekomst av diabetes type 1

Men hvorfor er det så viktig at det skjer diabetesforskning i Norge?

– Vi skylder brukerne å gjøre alt vi kan for å bedre behandling og forebygging av diabetes. Vi kan frembringe ny kunnskap i Norge, og vi må delta i den internasjonale forskningsfronten for at norske brukere raskt skal få del i ny kunnskap som skapes internasjonalt. Norge er et av landene i verden med høyest forekomst av diabetes type 1, og utbredelsen øker. Det burde ligge til rette for at viktige gjennombrudd i årsaksforskningen ved diabetes type 1 kan gjøres her.

Fortrinn når det gjelder type 2

Også innen forskning på diabetes type 2 har Norge fortrinn, mener han:

– Som blant annet HUNT har vist oss, har «fedme-epidemien» også nådd Norge for fullt, og i kjølvannet av den kommer diabetes type 2. Med vår gode fastlegeordning hvor alle borgerne har sin lege, en stabil befolkning som er interessert i å delta i forskningsprosjekter, og de flotte landsdekkende helseregistre ligger det godt til rette for at vi kan gjøre store, befolkningsbaserte studier som få andre land har mulighet til. Ved å ta i bruk kunstig intelligens og maskinlæring, vil disse registrene i fremtiden danne utgangspunkt for helt nye typer studier som kan supplere og til dels erstatte svært kostbare store kliniske behandlingsutprøvinger. På den måten kan vi får frem klinisk anvendbar kunnskap mye tidligere og rimeligere enn frem til nå.

Særlig forpliktelse som rikt land

Kåre Birkeland viser også til at Norge er et av verdens rikeste land og derfor har det han kaller en særlig forpliktelse til å bidra til å bringe kunnskapsfronten fremover.

– Vår nye minister for forskning og høyere utdanning, Ola Borten Moe, sa i et tiltredelsesintervju at «i de 2017 årene Norge har vært en selvstendig nasjon, har kunnskapssektoren og akademikere vært kjernen i nasjonsbyggingen». Det synes jeg er løfterikt for forskningen i Norge i tiden fremover.

Finansiering største hindre

– Hvorfor henger vi litt etter, da? Hva er til hinder for mer og bedre diabetesforskning i Norge?

– Først og fremst penger, er det klare svaret fra professoren og diabetesspesialisten, som har ledet og deltatt i en lang rekke forskningsprosjekter opp gjennom årene.

– Jeg sier som grunnleggeren av den amerikanske forskningsstiftelsen Lasker Foundation, Mary W. Lasker: «If you think research is expensive – try disease». I Norge har vi først og fremst en offentlig forskningsfinansiering, og selv om både Forskningsrådet og de regionale helseforetakene hvert år tildeler hundrevis av millioner kroner, sliter diabetesforskere med å få finansiert sine prosjekter. Vi har nok ikke lykkes med våre søknader i samme grad som andre områder, som kreft, mental helse og hjerte-karsykdommer. Kanskje har ikke heller samfunnet fått øynene opp for viktigheten av å bedre kunnskapsgrunnlaget slik at vi kan nå målene om et bedre liv med diabetes og en fremtid uten.