Lang vei fra forskning til praksis

I snitt tar det 17 år fra forskere gjør nye funn til kunnskapen er i bruk i klinikken, forteller senior professor Kristian Folkvord Hanssen.

Han snakker av erfaring. I over 50 år har Hanssen vært en sentral skikkelse i det norske og internasjonale diabetesmiljøet.

På 80-tallet gjennomførte Hanssen, i samarbeid med Knut Dahl Jørgensen og andre forskerkollegaer, studier i Norge, Sverige og Danmark som viste at det var nær sammenheng mellom blodsukkernivå og risiko for komplikasjoner.

USA hang etter

Samtidig kom nye blodsukkermåleapparater på markedet som gjorde det enklere å regulere blodsukkeret.

– Fra forskning lærte vi at et godt regulert blodsukker minsket risikoen for å utvikle for eksempel øye- eller nyresykdom. Vi kunne relativt raskt omsette innsikt fra forskning til klinisk praksis, sier Hanssen.

Mange amerikanske klinikere, derimot, var dypt skeptiske til at blodsukkeret hadde stor betydning. Det skulle ta ytterligere syv år før amerikanerne gjennomførte en stor studie, og enda lengre tid før praksisfeltet i USA ble opptatt av å regulere blodsukkeret.  

– Amerikansk forskning er på mange områder best i verden. Men en del amerikanske diabetesforskere har nesten ikke pasientkontakt. I Norge og Europa er forskningen organisert annerledes, påpeker Hanssen.   

Fordel med klinisk erfaring

I USA er det mange blivende forskere som knapt har klinisk erfaring. I Skandinavia og andre deler av Europa arbeider forskere også i klinikk. Det er en stor fordel, mener Hanssen.

– Det er et generelt problem at det tar så forbannet lang tid fra forskningsresultater er klare til praksis endres, understreker Hansen.

I vitenskapen snakker man om paradigmer, det vil si etablerte måter å løse et problem på. Et paradigmeskifte skjer ikke ofte og tar lang tid. Diabeteshistorien har dessverre mange eksempler på hvor lang tid det kan ta å endre hvordan man tenker om og gjennomfører behandling. Det var først helt på slutten av 70-tallet at klinikere begynte å tenke at pasientene selv kunne måle blodsukker. Men teknikkene for å måle blodsukkeret på egen hånd hadde vært tilgjengelig siden tidlig på 1950-tallet.

– Det tok altså over 20 år fra forskere utviklet teknikken for egenmåling av blodsukker til den kom i allmenn bruk, påpeker Hanssen.

Langtidsblodsukker HbA1c ble oppdaget av den iranske forskeren Samuel Rahbar i 1968. Han påviste at pasienter med diabetes hadde uvanlig høy HbA1c sammenlignet med friske personer. Rahbar publiserte sine funn i et internasjonalt tidsskrift, men responsen uteble. Det var først da den iranske forskeren flyttet til USA, og amerikanske forskere kom frem til det samme – ti år senere – at diabetesmiljøet fattet interesse.  

Basalforskning viktig fremover

Spørsmålet melder seg: Hvilke av dagens forskningsfunn vil ha konsekvenser for praksisfeltet i årene som kommer?

– Jeg tror det er funn fra basalforskning som kommer til å dominere vår sykdomsforståelse fremover. Det gjøres enorme fremskritt innen biokjemi og molekylærbiologi som har potensial til å endre hvordan vi behandler sykdommer som diabetes, sier Hanssen.

Hvordan virus påvirker kroppen er et område innen basalmedisin som får mye oppmerksomhet. Forskere undersøker blant annet om virus kan forårsake diabetes type 1. Dersom det skulle vise seg å være tilfelle, vil neste forskningssteg være å utvikle vaksiner.

– En utfordring er at det er svært vanskelig å kombinere basalforskning med klinisk praksis. Utviklingen går så fort og fagfeltet er så avansert at det er nesten umulig å følge med hvis man også skal arbeide som lege, påpeker Hanssen.

Risikoen er at avstanden fra forskning til klinisk praksis blir enda større i årene fremover, også i Norge. Ifølge Hanssen er Forskningsrådet oppmerksom på problemet.

– Jeg håper de vil lage kombinerte forsker/kliniker-stillinger, sier Hanssen.