Ett år med korona, hjemmekontor og omvendt kultursjokk

Det er rart å tenke tilbake på 12. mars 2020. I dagene rundt den datoen var vi på vinterferie på hytta. Jeg hadde barselpermisjon, og gledet meg til å tilbringe den siste delen av den i Danmark og avslutte med påskeferie på fjellet.

Etter hvert som nyhetene om nedstengning kom, gikk det med stigende uro opp for meg at det kom det ikke til å bli noe av. Lite hadde jeg forestilt meg at vi ett år senere fortsatt ville sitte på hjemmekontor, at lokale nedstengninger ville inntreffe jevnlig og at avlysninger av arrangementer er regelen mer enn unntaket.

For ikke å glemme at det nå finnes diverse antall mutasjoner av viruset. Jeg husker jeg var redd for det første viruset og all den usikkerheten som fulgte med. Særlig var jeg redd for den globale forsyningen av insulin. Livet mitt er helt avhengig av insulin. Var livet mitt nå i fare? Avisene skrev om hamstring av medisiner, og dette kunne holde meg våken om natten.

Heldigvis ble det iverksatt rasjoneringsregler og etter hvert roet det seg. Nå har ikke frykten for manglende tilgang til insulin samme tak på meg, men vi befinner oss fortsatt i en global pandemi. Da det ble kjent at det var nye mutasjoner, var allerede smitteverntiltakene blitt en del av hverdagen. Noe jeg bestandig må forholde meg til og som legger føringer for hverdagen min.

Blir normalen et omvendt kultursjokk?

Det er merkelig å tenke på at datteren min har levd størstedelen av livet sitt i en koronapreget verden. Særlig i de mørke ettermiddagene på vinteren kjente jeg på følelsen av at det ble veldig mye bare oss tre. På Almas (og egne) vegne har jeg savnet å være mer sammen med andre barn, særlig i helgene. Savnet av familien i Danmark er stort og bare én gang har vi sett Almas kusine som nå er over sju måneder gammel. Sukk!

Koronaen har uten tvil satt sitt preg på verden og på hverdagen vår. På internett er det mange morsomme sketsjer om hvordan vi kommer til å forholde oss til hverandre når vi igjen kan møtes ansikt til ansikt, og ikke via en skjerm.
Det får meg til å tenke på begrepet «omvendt kultursjokk», som jeg lærte på universitetet i forbindelse med utveksling. Det kan oppstå når du kommer hjem fra utveksling og får kultursjokk over din egen vante kultur, som etter oppholdet i utlandet har blitt fremmed for deg. Plutselig begynner du å sette spørsmålstegn ved ting som du før syntes var helt normalt. Det siste året har vi måttet tilegne oss en ny kultur. Vi har vært nødt til å holde avstand og isolere oss.

Det å få diabetes kom som et sjokk for meg. Samtidig kjente jeg at noe ikke var som det skulle være en stund i forveien. Formen min hadde gått sakte, men sikkert nedover. Da jeg ble diagnostisert med diabetes, i en alder av 21, kom døden veldig tett på. Den dype erkjennelsen av at jeg ikke er udødelig, gjorde noe med meg. Det var vanskelig i begynnelsen, men samtidig husker jeg at jeg var fattet og pragmatisk. Jeg bestemte meg for å lære sykdommen 100 prosent å kjenne, i det omfanget det er mulig. Jeg innså at jeg ikke ble kvitt den med det første.

Livet mitt fikk en enorm omveltning. Rammene for hva jeg fritt kunne gjøre ble begrenset, fordi jeg var tvunget til hele tiden å ta stilling til hvordan en gitt aktivitet ville påvirke blodsukkeret, og om jeg kunne være i fare. Evnen min til å takle egen sykdom definerte de rammene jeg kunne bevege meg trygt innenfor. For eksempel turte jeg i mange år ikke å dra på skiferie. Bare når jeg hadde med mannen min, Bastian, følte jeg meg trygg. Når han var der, var det en som kjente meg og ville ta vare på meg dersom jeg ikke klarte det selv. Det var et stort savn og føltes trist, fordi vinteren før jeg fikk diabetes, var jeg skiguide, og det sier litt om skigleden min.

Jeg tror kanskje at sjokket det var å få diabetes og de begrensningene som fulgte med, har rustet meg under koronaen. Over mange år har jeg har måtte skjære ned på aktiviteter jeg elsker å gjøre, enten det er skiferie, fester, reiser eller annet. Jeg har vært nødt til å finne mine pusterom i hverdagen for å fungere, og vet etter hvert hva som er godt for meg. For mange er korona heldigvis første gang de får oppleve noe slikt, men det kan være brutalt.

Likevel er noe av det som overrasker meg med pandemien, hvor omstillingsdyktige vi kan være og hvor hurtig vi finner plassen vår i den nye normalen, selv om sjokket i begynnelsen var stort. Etter ett år med hjemmekontor og lite omgang med venner og familie, har det blitt den nye kulturen. Vil det si at det å komme tilbake til slik det var før, vil oppleves som et omvendt kultursjokk?

Bedre livskvalitet på hjemmekontor

Det finnes mange hypoteser om hvordan arbeidslivet kommer til å se ut etter koronaen. Som småbarnsmamma med diabetes type 1 merker jeg at hjemmekontor åpner opp for en fleksibilitet som gjør hverdagslogistikken lettere, noe som gir hele familien mer overskudd. Men jeg tror at jeg i fremtiden kommer til å ønske en kombinasjon av hjemmekontor og tradisjonelt kontor. Før jeg fikk barn kunne jeg aldri forestille meg å jobbe hjemmefra. For meg var det var utrolig viktig å sosialisere med kollegaene mine.

Etter ett år på hjemmekontor, har jeg oppdaget flere fordeler som øker livskvaliteten min. Jeg sparer flere timer hver dag på å slippe å reise til og fra jobb. Tid som kan brukes på å jobbe eller til egentid, særlig til trening. Det gjør at blodsukkeret mitt ikke blir påvirket av stress på samme måte. Særlig i perioder hvor jeg har hatt problemer med sensoren min, har jeg måttet måle mye oftere. På hjemmekontoret har jeg bedre forutsetninger for å korrigere når morgen og ettermiddag ikke tilbringes i rush.

Jeg opplever dog fortsatt at mye stillesittende tid foran skjermen påvirker blodsukkeret negativt eller at jeg må sette mer insulin. Derfor har jeg også blitt bedre til å ta møter mens jeg går, særlig dersom jeg har høyt blodsukker – den fleksibiliteten er bare helt fantastisk.

Mot lysere tider

Men det er noe jeg virkelig håper kommer tilbake – samvær og muligheter for å krysse grenser. FaceTime, telefon, postkort eller blomster behandler kun symptomene. Vi er sosiale vesener og trenger nærvær. Lengre tid med avstand vil påvirke psyken vår, det har jeg selv kjent på en stund.

Heldigvis går vi mot lysere tider. Ikke bare på kalenderen, men forhåpentlig også med tanke på pandemien.