Tilbake til unormalen

Jeg sluttet forrige innlegg med en refleksjon rundt det å la blodsukkeret flyte – og hvor stor kontrast dette var til tiden før og under graviditeten. Dette året har vært preget av mangel på kontroll og oppfølging, spesielt etter at jeg startet på jobb igjen. Den første måneden valgte jeg å jobbe 50 prosent. Dette besluttet vi allerede før jeg gikk ut i permisjon. Mannen min er selvstendig næringsdrivende, jeg jobber i Oslo og vi var usikre på hvordan hverdagen skulle gå opp. Samtidig ville jeg sikre at den nye hverdagen med mange baller i luften fikk en rolig start, slik at jeg kunne få på plass gode rutiner.

Men hverdagen skulle vise seg å bli snudd opp ned på grunn av koronapandemien som rammet da jeg hadde en måned igjen av permisjonen. Bekymringer rundt reisevei og logistikk ble byttet ut med bekymringer for helse og mye alenetid, og jeg brukte mye kapasitet på å navigere i den nye normalen.

Hele våren og tiden fram til sommerferien var preget av unntakstilstand. Pappaperm og hjemmekontor gikk i ett, og det var ikke mye tid til hvile for noen av oss. Tapt arbeid i løpet av dagen måtte tas igjen på kveldene. Det var vanskelig å etablere rutiner på hjemmekontor. Lunsjpausen måtte tas på eget initiativ, og timene fløy av gårde med møter. Plutselig var det ettermiddag, og jeg måtte lage middag og være mamma. Aldri har jeg lengtet så mye hjem til Danmark – samtidig kunne jeg ikke reise hjem på grunn av pandemien.

Stress og manglende kontroll

Midt oppi alt dette ble besøkene mine hos diabetessykepleier og lege først utsatt og deretter endret til telefonkonsultasjon. I april, rett før påske, snakket jeg med diabeteslegen. Det var så utrolig deilig å endelig snakke med noen om diabetesen min. Den hadde virkelig vært andreprioritet siden Alma ble født. Jeg nevnte for legen at jeg var bekymret for verdiene mine og for at jeg hadde lite kontroll. Jeg måtte dra til laboratorium for å ta blodprøver, og prøvesvarene ble sendt i posten – dog veldig forsinket. Først en måned etter fikk jeg svar.

Heldigvis var legens vurdering at HbA1c-en min var tilfredsstillende. Dette beroliget meg en stund, men ikke lenge. Jeg var grunnleggende bekymret, fordi jeg ikke kunne tolke kroppens signaler like godt som før. Mangelen på søvn gjorde meg mindre god til å merke om jeg hadde høyt eller lavt blodsukker. Nå, med jobben i tillegg, kom det ubevisste stresset inn i bildet. Blodsukkeret mitt ble påvirket av lange dager foran PC-en, kortpustethet og dyp konsentrasjon, og jeg målte mange høye verdier.

Savnet oppfølging

Jeg fikk heller ikke til å bruke sensor. Først var det problemer med selve sensoren, deretter med laderen. I tillegg gikk den lille vesken til blodsukkerapparatet i stykker. Teststrimler, stikker og blodsukkerapparatet lå plutselig i tre spredte deler. Jeg glemte ofte hvor jeg hadde lagt dem – jeg var rett og slett lei. Med manglende utsikt til ny time på poliklinikken, dalte engasjementet rundt blodsukkeret. Samtidig fikk jeg mer og mer dårlig samvittighet. I løpet av de ti årene jeg har hatt diabetes, har jeg aldri tillatt meg selv å la det skli ut, men nå orket jeg virkelig ikke å forholde meg til det. Jeg kjeftet på meg selv innvendig, og det ble en ond sirkel. Jeg savnet å sitte på kontoret til diabetessykepleieren min og dele bekymringene mine med henne.

Høsten 2020 merket jeg at det begynte å renne over for meg mentalt. Kontrollen over blodsukkeret befant seg på et sidespor, og jeg sendte desperat en melding til diabetessykepleieren min. Vi fikk satt opp en time noen uker senere. Tårene rant i strie strømmer da jeg fortalte på telefonen at blodsukkerkontrollen og overskuddet var gått fløyten. Jeg skammet meg over at jeg ikke taklet det. Jeg bebreidet meg selv for at jeg ikke fikk til å bruke sensoren, og at jeg var elendig til å måle blodsukkeret. Diabetessykepleieren så i kalenderen at jeg var satt opp til legetime først våren 2021. Heldigvis fant hun en luke rett før jul, slik at jeg kunne møte opp personlig.

Den tunge ryggsekken

Det føltes så utrolig godt å sitte på kontoret hennes igjen, det føltes som en evighet siden sist. Det var en uke siden vi hadde snakket sammen på telefon. Jeg innrømmet at jeg for første gang i løpet av mine ti år med diabetes følte at jeg hadde mistet grepet. Vi kom frem til at alle forandringene det siste halvannet året hadde tatt bort fokuset fra diabetesen min. Samtidig er støtteapparatet mitt (mannen min) heller ikke like oppmerksom som før vi fikk barn. Jeg kjente at den manglende oppmerksomheten var blitt til en følelse av ensomhet hos meg.

Jeg møter ikke den nærmeste familien min og vennene mine like ofte lenger, og når vi først snakker sammen på telefon, et det ikke om diabetes. Det er også vanskelig er å ta opp et tema som man selv er ganske lei av. Byrden av å leve med diabetes har blitt tyngre. Diabetes har alltid vært en del av ryggsekken min, men den har fått plass i en av lommene uten å gjøre sekken altfor tung. Nå føltes det som diabetesen både tok stadig mer plass og gjorde sekken tyngre. Jeg klarte ikke lenger å bære sekken på ryggen, men måtte slepe den etter meg som om den var fylt med sand.

Fant igjen kontrollen – og pusten

Den stabiliteten jeg hadde før og under graviditeten, med fast oppfølging, skal nå gjenetableres. For at jeg skal få bedre kontroll igjen, skal diabetesteamet og jeg se på alternative pumpesystemer. I januar starter jeg i ny jobb, så det var i rett tid at jeg fikk tatt tak i dette. Og jeg vet at dersom jeg klarer meg godt med de tingene jeg ønsker å bruke livet på, vennene mine, jobben min og interessene mine, så er det å ha kontroll på blodsukkeret den grunnleggende oppgaven jeg må løse – så godt det lar seg gjøre. Eller i hvert fall få en følelse av at jeg har det, for som diabetiker kan det være fint å huske på seg selv. Det å treffe helt riktig på blodsukkeret er som å skyte pil på et mål som stadig flytter på seg. Det i seg selv gir et vanskelig utgangspunkt for suksess, derfor er det viktig å feire de små seierne.

Jeg har i en periode vært for opptatt til å ha det samme overblikket som før, men jeg tror det er avgjørende at jeg tar tak nå. Ingen går gjennom livet med diabetes ute å bli lei. Det er menneskelig. Det viktige er å ikke å la det gå utfor stupet. Dersom man undertrykker følelsen av ensomhet og det å være lei og frustrert over diabetesen, blir det destruktivt. Og har man ikke det ønskede støtteapparatet rundt seg, blir det vanskelig.

Her mot slutten vil jeg gi deg et tips som hjalp meg. I høst valgte jeg å melde meg på en 200 timers yogalærerutdannelse. Her jobber vi naturligvis mye med pust og meditasjon. Når jeg blir redd eller bekymret for diabetesen min, tar jeg fem minutter (noe som er lettere med hjemmekontor) og gjør en pusteøvelse. Eller jeg gir meg tid til bare å sitte og kjenne på oppgaven og byrden ved det å ha diabetes. Jeg prøver også å trekke frem gode ting jeg har opplevd med diabetesen min. Kanskje har jeg våknet med riktig verdi eller noe annet.

For mitt vedkommende ønsker jeg at hverdagen fortsetter å suse av gårde med mann, barn, karriere, venner og morsomme aktiviteter. For å ha energi til dette må jeg også gi plass til det som tynger, slik at det tunge i det store og hele forhåpentligvis skal ta mindre plass.