Aleanne er transseksuell og har diabetes type 1

Oslo Pride, Norges største feiring av skeiv kjærlighet og mangfold, er i gang. En hybridgjennomføring med smittevennlig parade, streamede arrangementer og stramme smitteverntiltak preger det hele, men regnbueflaggene vaier like stolt i juni-brisen og lar seg ikke kue av en vindskeiv pandemi.

28 år gamle Aleanne Sommer Forsberg skulle så gjerne vært fysisk til stede, men hun har hittil bare fått første vaksinedose. Feiringen får heller vente til Grenland Pride går av stabelen hjemme i Skien i september.

Aleanne er en pioner. Hun er den første, og kanskje den eneste, i Norge med diabetes type 1 som har gjennomgått en kjønnskorrigerende operasjon. Den store operasjonen, den siste av i alt tre kirurgiske inngrep, ble gjort 26. april i år.

Noe som ikke stemte

Allerede i seksårsalderen, kanskje enda tidligere, skjønte hun at det var noe som ikke stemte. Da het hun Mattias, og skulle bære på hemmeligheten om sitt virkelige jeg i mange år. I løpet av disse årene begynte kroppen å si tydelig fra om andre ting også, som 14-åring ble hun diagnostisert med diabetes type 1.

− Jeg gikk cirka et år med symptomer på diabetes før jeg ble lagt inn. Jeg vet at jeg fikk diabetes i 9. klasse, for det skoleåret husker jeg nesten ingenting av, annet enn at jeg var trøtt og utslitt mesteparten av tiden, sier hun.

Fikk nei hver gang

Da hun var 15, kom Aleanne inn til første utredningssamtale for kjønnskorrigering på Rikshospitalet. Det skulle bli en tøff kamp. Kjønnskorrigering og diabetes type 1 var ikke hverdagskost for de lærde på Riksen. Hormonbehandling kan være utfordrende for blodsukkerreguleringen, og større operasjoner er alltid noe som må vurderes i sammenheng med diabetesen. 

− Første samtalen på Rikshospitalet var merkelig, og ga meg ikke mye hjelp. Men jeg fortsatte uansett. Etter dette ble det lang ventetid mellom hver gang, og jeg fikk kanskje én til to timer i året. Hver gang fikk jeg nei til behandling, og hver gang måtte jeg plukke meg selv opp igjen. Du drar jo inn med et håp om å få hjelp, men jeg fikk avslag hver gang, sier Aleanne, og forteller at hun utviklet alvorlig depresjon i løpet av prosessen.

– Som en andre pubertet

Men Aleanne ga ikke opp, og som 22-åring fikk hun endelig påbegynt hormonbehandling. Både på veien dit og underveis i behandlingen ble diabetesen neglisjert. Den omfattende prosessen, kampen og skuffelsene, depresjoner og samtaler hos psykolog. Dette er ting som setter dype spor, og som hun fortsatt sliter med den dag i dag. Livet var jo på en måte satt på vent, all den tid Aleanne ikke fikk aksept for å være Aleanne. Da hun omsider ble innvilget behandling, skulle det vise seg at hormonene ikke var så slemme mot blodsukkeret som først fryktet.

− I starten påvirket ikke hormonene blodsukkeret i seg selv, men det påvirket måten jeg tenkte og oppførte meg på. Hormonbehandling blir jo som en andre pubertet, illustrerer hun.

Tok grep om diabetesen

− Det med diabetesen har egentlig gått greit under prosessen, fortsetter hun.

− Det største problemet var da jeg skulle inn og ta kjønnskorrigerings-operasjonen sist september. Da ringte de dagen før og sa at HbA1c lå altfor høyt til at de ville risikere å operere. Jeg tror HbA1c lå på litt over 100, men nå ligger på fine 48. Jeg hadde virkelig ikke tatt vare på diabetesen den sommeren. Så da jeg fikk nei til operasjon, tok jeg skikkelig tak og kasta ut all usunn mat, tok opp igjen treninga, var ute og gikk midt på natta på vinteren og gjorde alt for å få ting i orden.

Operasjonen ble utsatt til april, og etter dette har hun vært gjennom ytterligere to økter på operasjonsbordet. Den andre operasjonen måtte hun ta fordi diabetesen gjorde det vanskelig for ny hud å feste seg skikkelig. Under den tredje operasjonen transplanterte de ny hud fra benet og la det over mye av den døde huden som hadde oppstått fra komplikasjoner med diabetesen.

En måned på sykehus

Etter den første, store operasjonen lå Aleanne nesten en måned på sykehuset. Selve operasjonen tok bare åtte−ni timer, men hun skulle bli godt ivaretatt. Dessuten var hun helt lam i bena etter Epidural-behandling (smertelindring i akuttsituasjoner med sterke smerter journ.anm.), så det var godt å være i trygge hender.

− Mens jeg lå på sykehuset, gikk blodsukkeret noe opp. Men de målte jo blodsukkeret konstant, og jeg var omgitt av diabetesleger og ernæringsfysiologer. Så på sykehuset tok de godt vare på diabetesen min, det gjorde de, forsikrer Aleanne.

Hun er fortsatt nødt til å passe godt på, for nye komplikasjoner kan oppstå. Derfor er hun på hyppige kontroller, noe hun må regne med å følge opp en stund fremover. Dette innebærer blant annet ukentlige visitter for sårstell.

Full kontroll

Men diabetesen er under full kontroll i dag. Aleanne har en super HbA1c, er godt fornøyd med både Novorapid og Tresiba i pennform, så vel som sensoren FreeStyle Libre − som hun omtaler som fantastisk.

− Jeg brukte pumpe før, men da hadde de disse slangene som alltid hekta seg fast i dørhåndtak, og jeg hadde katter som elsket å klore og bite på slangen. Det ble for slitsomt, ler hun, men innrømmer at hun gjerne kan vurdere pumpe igjen, nå som de er blitt mer up to date og uten slanger som hekter seg fast i katter og håndtak.