God og balansert jul!

«Det er ikke det du gjør mellom jul og nyttår som betyr noe, det er det du gjør mellom nyttår og jul!»

Like sikkert som forventningsfulle barn, fargerike pakker og fristende lukter, dukker denne kommentaren opp i en eller annen førjulssammenheng, eller i jula, i en eller annen form – oppmuntrende og på samme tid belærende. Og gjerne med et smørblidt, velmenende «vettu» på slep.

Ja da! Jeg gjør mitt beste for å holde igjen der jeg sitter, vel vitende at jeg må i gang med uhorvelige mengder insulin eller en i overkant krevende kveldstur for å kunne stå opp morgenen etter med et noenlunde greit blodsukker. Jeg vet at hvis jeg slipper meg løs i det vellet av feite og ikke minst søte fristelser som en norsk julefeiring inneholder, kommer straffen; det kan gå dager før jeg får hentet meg inn igjen til et energinivå i nærheten av det jeg trives med.

Men moralen i dagens tekst er jo klar: Kos deg i jula! Dette skal du unne deg!
Og da melder spørsmålet seg: Er det bare i jula vi skal kose oss? Skal vi virkelig holde igjen og leve stramt resten av året, hver dag hele den lange veien fra nyttår til neste jul? Nei, selvfølgelig skal vi ikke det. Vi kan ikke det. Og uansett er det bare ytterst få av oss som klarer det. Ikke har vi godt av det heller. Ikke i lengden.

Men som et bilde på hvordan jeg tror det er best å leve, året gjennom, liker jeg mantraet som innleder denne teksten: Vi SKAL faktisk unne oss litt underveis. Litt. Vi er nødt til å finne oss en balanse mellom de kravene som stilles av diabetesen vår (og det vi ellers måtte ha av tilknyttede helseproblemer) og en hverdag som ikke tar knekken på oss.

Et liv som er mulig å leve. Livskvalitet, rett og slett. Enkelt og greit. Og noen ganger så vanskelig!

Både som journalist og redaktør har jeg flere ganger skrevet om dette ene ordet, som jeg tenker – og opplever – er så grunnleggende for oss som lever med diabetes: BALANSE. For det er jo ikke bare blodsukkeret vårt som skal hindres i å vippe for mye til den ene eller andre siden. Også livene våre må holdes unna de verste grøftene – enten de nå inneholder så stramme og rigide leveregler at de sender skuldrene oppunder ørene og gjør oss ulykkelige, eller de byr på usunne og utmattende utskeielser i konstant kø.

For en del år siden intervjuet jeg en kar med diabetes type 2. Han snakket så mye og entusiastisk om balanse at jeg endte med å ta bilde av ham balanserende på ett bein. Etter middag unnet han seg gjerne to – 2 – ruter med sjokolade, fortalte han som et eksempel. Aldri mer; da var han fornøyd og forsynt. Han opplevde ikke diabetesen som noe problem eller en hemsko. Han hadde funnet balansen, syntes han – gikk turer for å holde hodet klart og kroppen i hevd, og var selvfølgelig bevisst på hva og hvor mye han spiste. Men han sørget også for den kosen han trengte for å ha følelsen av et godt liv.

De siste årene har leger og annet helsepersonell – og dermed også mange med diabetes – begynt å bruke begrepet «time in range». I takt med utviklingen av sensorer forholder stadig flere seg til hvor lenge blodsukkeret ligger mellom 4 og 10 mmol/l. Foreløpig er det riktignok bare dem med diabetes type 1 som kan nyte godt av sensorteknologien her til lands, i all hovedsak. Men «time in range» gjelder jo oss alle. Det er et blodsukker i balanse.

Og «alle» vet hvordan pendelen kan svinge: Er du for høy, smeller blodsukkeret gjerne lettere ned mot føling – og kanskje enda lengre. Og er du for lav, er det lett å dra til med så mange raske karbohydrater at blodsukkerverdiene sendes godt over øvre grense for «time in range».

Sånn er det også med det livet som diabetesen er en viktig del av, tenker jeg – og opplever jeg: Tar vi det for langt ut den ene veien, slår pendelen lett hardt ut den andre veien. Heller den gylne middelvei enn den smale sti. På den gylne middelvei er det plass til litt ekstra kos i julen – og litt ellers i året også. Blir stien for smal, er jeg overbevist om at vi mister balansen og havner i grøfta.

God jul!