Hvitt, stille – bare nesten

Hvitt. Stille.

Bare tungt snødekte grantrær som omkranser den store myra, en og annen spinkel bjørk, en krokete einer. Den lave sola får det til å blinke i skogen av iskrystaller; tusenvis av små, skjøre trær dannet av fuktigheten og kulden de siste hustrige døgnene. I myrkanten der borte kan det hende vi finner molte om et halvt års tid.

Hvitt. Stille.

Bare den milde skrapingen fra skiene og de korte knirkene fra stavene, etter hvert som vi beveger oss over den åpne flaten. I et par sekunder får et vindkast det til å suse svakt i noen graner til høyre for oss, der sporene av en hare viser at den ganske nylig har kommet seg ut av åpent lende og inn på tryggere grunn. Et par hundre meter bak oss står et jakttårn i grovt treverk – sprakende av is nå, men klart til å gjøre nytte når elgjakta starter til høsten, når kvoten skal tas og bestanden holdes i balanse.

Jeg nyter det. Jeg vet knapt noe bedre enn å være i denne roen, kjenne hvordan harmonien rundt meg setter seg i meg. Bare være. Og det har alltid vært sånn – helt siden jeg var liten guttunge, da far tok meg med opp av skogen og innover i det åpne fjellet, på ski om vinteren, fra hytte til hytte om sommeren.
Men det er ikke sånn lenger. Ikke helt. Nå er ikke kroppen helt med, ikke som jeg vil. Jeg må stoppe, henger litt på stavene, puster noen dype drag, hører hvordan pulsen bruker litt mer tid på å gå ned enn jeg liker.

– Jeg må måle meg!

Av med vottene, fram med blodsukkermåleren, for kald til å måle, varme den mot hud, forsøke igjen. 6,1. Ingen unnskyldning der, med andre ord.
Etter snart 65 år begynner kroppen å gi beskjed, tenker jeg: Du skulle ha lyttet mer til meg, passet bedre på meg!

Jeg kan ikke unngå å kjenne på litt frustrasjon oppi alt det gode, vakre, harmoniske. Og landskapet er velkjent. Det er ikke første gang jeg går denne bebreidende runden med meg selv, og det blir garantert ikke den siste heller.

Igjen slipper jeg til tanker om et liv som ikke alltid har vært levd like lurt: røykpakken og stillesittingen som i perioder har tatt helt over for friluftslivet, kostholdet som tilsvarende har brutt kraftig med det som måtte finnes av helsefremmende retningslinjer, kiloene som har samlet seg rundt midjen. Nå skal det riktignok sies at genetikken ikke akkurat er på min side, men desto større grunn er det jo til å …

Jeg fullfører tankerekken med å gå videre. Staker meg bortover den siste biten av myra for å trene armene og spare beina, kommer snart ut av et skogsparti, siger ned til den store hvite flaten som jeg vet er et vann, kjenner at jeg gleder meg til å rusle rundt vannet på det perfekte føret i de preparerte løypene, i det vidåpne landskapet, i den hvite stillheten. I det så godt som urørte.

Når jeg igjen må stoppe, er det med lysere sinn: Jeg kommer ingen vei med å bebreide meg selv, med å være lei av et forfall jeg bare delvis er skyld i, med å dyrke begrensningen.

Der jeg lener meg på stavene – med hodet mer løftet nå – tenker jeg på det å lytte og ta hensyn. Ta vare på. Jeg tenker at den finstemte naturen rundt meg – akkurat som kroppen min – krever dette for å kunne fungere som den skal, med alle sine avanserte prosesser, mekanismer og forbindelseslinjer. Hvis ikke slår det til slutt tilbake på oss.

Matpakken med mager leverpostei på hyttebakt grovt brød hentes opp fra sekken, sammen med vannflasken; jeg nærmer meg føling nå, kjenner jeg.

– Var det ikke under trærne rett der borte vi fant masse nydelige molter den første høsten?