– Har ikke tid til føling

− Hva vil du si er den største utfordringen med diabetesen din?
− I forhold til jobben min er det ofte mye fysisk arbeid og mye som må gjøres typ AKKURAT NÅ, da er det ikke alltid tid til lavt blodsukker. Jobben min er jo å ha et overordnet blikk overalt som skjer i løpet av dagen, både utstyr og folk. Så jeg passer ofte litt mer på andre enn meg selv, da kan blodsukkeret fort bli utfordrende. En stor utfordring har også alltid vært nattefølinger. Slikt kan bli utfordrende etter arbeidsdager på opptil 19 timer.

– Hvordan vil du si at diabetesen påvirker psyken din?
− Man blir jo ofte mentalt sliten av å alltid tenke blodsukker. Men jeg har alltid hatt en holdning om at jeg har diabetes, jeg er ikke diabetes. Dette har hjulpet meg med å takle det psykiske.

– Hvor åpen og synlig er du?
− Veldig. Jeg har aldri holdt diabetesen skjult, heller motsatt. Jeg snakker gjerne om den, og svarer mer enn gjerne på spørsmål. Jeg har snakket med mine nærmeste om hva de skal gjøre, og ikke minst ikke skal gjøre, hvis jeg f.eks. skulle bli bevisstløs, noe som er veldig viktig.

– Hva motiverer deg?
− At jeg skal på diabetessenteret til kontroll hos sykepleier eller lege, det å vite at noen følger meg opp og bryr seg om hvordan jeg har det. Følelsen av å mestre og treffe riktig på karbohydrater vs. insulin gir en mestringsfølelse, noe som igjen motiverer.

– Hvordan har diabetesen din påvirket kostholdet ditt og forholdet til mat?
− Jeg spiser stort sett variert og normalt, uten for mye karbohydrater per måltid. Men dette kan bli utfordrende når jeg er på jobb på f.eks. festival, og ikke styrer over hva jeg blir servert. I tillegg velges kanskje enkle løsninger med kjappe, tomme karbohydrater for å holde energien oppe, dessverre. Men generelt har jeg alltid vært glad i både grønnsaker og bær, mer enn godis, så kan vel si meg heldig der.

– Hva med fysisk aktivitet?
− Jeg prøver å holde meg i form og trene innimellom, men skal innrømme at det ikke alltid har høyeste prioritet. Men når jeg er ute og jobber på festival og større konserter, er det ofte mye løfting og bæring og gåing over større områder. 

– Hva har du møtt av fordommer og uvitenhet?
− Det er kanskje ikke like mye fordommer nå som det en gang var, men det er fortsatt mye uvitenhet. Mange kan ikke skille mellom type1 og 2, så jeg kan ofte få kommentarer knyttet til det. Da må jeg jo bare fortelle de hva greia er. Man kan jo ikke forvente at alle vet.
Jeg irriterer meg ofte over overskrifter som «Spis deg frisk fra diabetes», noe som bidrar til stigmatisering. Og tro det eller ei, flere unge mennesker kaller det fortsatt sukkersyke.

– Hva er det beste du har opplevd?
− Som barn pleide venninna mi og jeg være med på turer i regi av lokallaget, blant annet til Tusenfryd. Det er jo et positivt «gode» å se tilbake på. Som sykepleier jobber jeg innimellom på barnemedisinsk avd. på Ullevål og tar imot barn med nyoppdaget diabetes. Det gir en glede å vise barn og foreldre at du kan leve et stort sett normalt liv med diabetes, at man kan venne seg til å leve i harmoni med sykdommen, og at man ikke er alene i verden om dette!

– Og det verste?
− Det verste er nok å hele tiden måtte kjenne etter, overvåke og følge med på blodsukkerverdier. Det er alltid i hodet og alltid en liten bekymring.