Det finnes en kur for diabetes

Kuren er en bortgjemt avstikker i Gudbrandsdalen, opp ei østvendt åsside av granskog, vindskeive låver og fersk kumøkk, der den til slutt åpenbarer seg som en duvende kjempe i septembersola, om lag 1100 meter over havet.

Men kuren er også som ei navnløs moltemyr, eller hulrommet med gamle kjærlighetsbrev under gulvplanken på kammerset. Den er min hemmelighet.

Og her er jeg akkurat nå, en bitteliten mann i et uendelig kurbad av høgstaudeeng, sauebeite, setrer, myr og blåbærmark. Det får så være at alt for mye gran med invasjonspotensial har forvilla seg hit over tregrensa. Ingen kur er helt feilfri.

Men diabetesen min finnes ikke her, for i paradis er alt den består av uten betydning. Blodsukkerovervåkning, komplikasjonsfrykt, nevropatismerter og sjokoladeskam, alt dette forsvinner når jeg kommer hit. Her oppe betyr ikke «proteiner i urinen» annet enn hvor mange ekko det kaster tilbake når jeg brøler det ut mot Våsdalsknappen. Tilværelsen og tidløsheten er all den behandling jeg trenger. Her oppe.

Men sannelig, det er mulig å få føling her også. Men det utgjør ikke noe problem. Jeg bare dumper ned og blir i ett med mosaikken av bakkelendte høstfarger mot himmelbrynet, mens jeg tygger sakte på en klissen Meller og filosoferer:

I mitt neste liv skal jeg bli en høstfarge, uten bekymringer, uten føling, uten timeavtaler. Og alle som får øye på meg, de vil si: Dette har sjel! Slik bare gyllent solstreif, yr og fjelluftkan gi noe sjel. Piping fra CGM-avleseren eier ikke sjel, det gjør heller ikke en perfekt HbA1c.

Og slik skulle altså øyeblikket avbilde en ubetydelig fyr liggende på ryggen i lyngen, slafsende besatt på ihjelsukret gummi arabicum mens han noterer ned alt dette på iPhonen, som dessuten passe fjollete holdes påstrake armer rett mot sola, slik at han skal unngå å bli blendet.

«Jaså, du ligg der i kreklingen og glor?» Plutselig står han der, den gamle karen i snekkerbukse og vestvendt skyggelue fra Felleskjøpet. Elghunden hans peser blidt og lar tunga forsyne seg av fjeset mitt. Det smaker nok Meller.

«Ja, enn du da, på tur innover mot Djupen?» prøver jeg meg kjapt og stedegent, mens jeg reiser meg og gnir vekk hundesikkel fra munnen og børster vekk vegetasjon som har klort seg fast til klærne.

«Å nei, e ska’ nok lenger enn som så. Både e og bikkja treng turen, hårr dag, vi gir oss i hvert fall itte før Lyngkampen.» 

Han nikker med et «Du fæ’ læva væl» og labber videre inn i horisonten av kratt og bjønnskjeggmyr, med hunden byksende fra side til side i lykkerus. Et vindkast tar tak i gjenklangen fra praten, og blåser den rett inn i hjerterota. Vel var samtalen kort og uten større betydning, men allikevel med mer helbredende ånd og kontentum enn all verdens webinarer på Zoom.

Det finnes en kur for diabetes. Kuren er kortvarig, men den finnes. Og i mitt neste liv skal jeg bli en høstfarge, det er i hvert fall helt sikkert.