I nærkamp med egne fordommer

Det er viktig å bekjempe fordommer. Et bra sted å starte er med våre egne. Mine har lenge vært plassert vestenfor komfortsonen. Hvor er dine?

Komfortsonen er på østkanten. Jeg elsker publivet der, gjerne lysebrune klubber hvor rufsete kvalitetsmusikk og fasetert mikrobryggeri-øl fusjonerer greit. Der bare ølet er jålete, og menneskene er mennesker. Jeg er sjelden på Aker Brygge.

Jeg elsker også de mørkebrune pubene, hvor jeg kan møte den gamle alkisen som ustanselig deklamerer Jean-Paul Sartre og levd liv gjennom grått, tettgrendt skjegg. Han med øynene nærmest gjenklistret av velbrukt rangel og livsmørhet. Jeg elsker smaken av doven Ringnes, når den akkompagneres av en trøtt strebers livslange visdom. Heller ikke da er jeg på Aker Brygge.

Jeg elsker Gamlebyen, Galgeberg, Vålerenga. Der pubvertene aldri stiller spørsmål om bekledningen. Der spør de meg heller om en varm klem og om jeg vil ha en Ratzeputz, på huset. Jeg har aldri takket nei til noen av delene. Det ville jeg kanskje heller ikke gjort på Aker Brygge, om noen hadde spurt.

Føling kan jeg få uansett hvor jeg er. På snusbrune puber blir en føling sjelden mistolket som fyll, eller fyll mistolket som føling. Ingen spør om jeg er for full eller om jeg har føling. Bortsett fra kjentfolk. Det er derfor alltid lurt å ha smågodt på lomma, om uhellet skulle være ute.

Jeg elsker å le av andre. Elsker å sitte godt tilbakelent med et dypt glass rødvin og le av folk som får betalt for å raljere med alt fra veganere og vaksinemotstandere, til vårflom og gudbrandsdalsdialekt. Først da er jeg på Aker Brygge, et godt stykke vest for komfortsonen, der også de jeg har fordommer mot vanker. Da er jeg på Latter, Oslos egen storstue for briljant humor og ganske grei rødvin.

Jeg elsker kona mi. Hun har kjøpt to billetter til et show med sjefsraljør Halvor Johansson i bursdagsgave. Showet er selvfølgelig på Latter. Vi stålsetter oss, noe vi av og til gjør, og våger oss ned til Aker Brygge.

En halvtime før showtime. Bargjester i sine flotteste festantrekk virvler rundt hverandre med lekre drinker og omtaler seg selv i kvitrende tredjeperson. I den tilstøtende foajéen blir en og annen b-kjendis omkranset av innpåslitne gjester som ter seg som a-kjendiser.

Jeg er ukomfortabel. For å gli ubemerket inn, har jeg for anledningen funnet fram ei invisibel blågrå dressjakke, ei slik ei med rynker. Blir ikke mer tilpass av den grunn. Heller ikke når jeg oppdager at det er hull i lomma med følingsmat. Smågodtet er forsvunnet, følingen er i anmarsj.

Vi har et stille bord i hjørnet av barlokalet. I det buede fabrikkvinduet ut mot høstmørk Holmens gate skimter jeg en streber i skrukkete jakke. Han holder seg fast, svetten jager nedover halsen og han skjelver. «Arme krok, du slipper nok ikke inn her» tenker jeg. Jeg innser at det er mitt eget speilbilde jeg forbarmer meg over.

– Jeg får tak i sukker, sier kona og reiser seg. Jeg griper håndleddet hennes: – Nei, dette må jeg klare selv, vi er i fremmed paddemark – blant løver! Sitt rolig, formaner jeg.

Jeg brøyter meg sjanglende mot bardisken forbi feststemte predatorer. De flekker tenner. Aldri tidligere har vel et uflidd byttedyr i hjemløst habitat tatt større plass.
– Du har vel ikke sukkerbiter? gisper jeg til bartenderen, slik bare en klossete østkantskar med lavt blodsukker kan.

Det blir stille. Han måler meg opp og ned med brennende alfahann-blikk, lener seg mot meg og sier: – Selvsagt, det skal jeg ordne med en eneste gang! Bare sett deg ved bordet ditt, så er jeg der straks, smiler han.

Jeg er lamslått, og blir ikke mindre skrekkslagen over at gjestene rundt meg plutselig smiler, klapper meg på skulderen, spør meg om det går bra. Jeg rygger forsiktig tilbake til bordet i hjørnet. Inni meg er disse skapningene fortsatt rovdyr.

– Hvorfor går du baklengs? hikster kona idet halebeinet mitt treffer bordkanten. Hun har fulgt hele opptrinnet med stor fornøyelse. Jeg har ikke engang rukket å sette meg før bartenderen er der. I hendene har han ei skinnende sølvskål med sukkerbiter og mørk sjokolade rikt dandert langs kanten. Han smiler og ber meg si fra om jeg trenger mer, så forsvinner han.

Mens jeg sitter der og tygger, slår det meg hvor vennlige og omgjengelige alle rundt meg ser ut …

Det er viktig å få lov til å gå i nærkamp med egne fordommer av og til. Og som en finsk forfatter med altfor langt navn har sagt: «Den farligste av alle fordommer er å tro at vi ikke har noen».

Og ja, forresten; jeg elsker Latter.