Så kjære Atle Egil på 16 år! Du ser rimelig selvtilfreds ut der du står henslengt ved Space Invaders-spillet og blåser røykringer i fjeset på kjæresten din. De små kransene av vektløs gift går i oppløsning idet de legger seg rundt nesen hennes. Hun står der like urørlig og følger oppslukt med på at du skryter ustanselig av rekorden din på 60 meter. 7.8 faktisk. Øynene hennes er våte av begeistring. Eller kanskje de bare svir.
Selvtilliten din er på steroider. Ikke så rart. Du løper jo dritfort, klatrer uredd i stupbratte skrenter, danser som en lettere krakilsk løve på fest, og elsker å sykle brølende inn i sensommer-skumringen langs gretne, gamle kjerreveier. Uansett hva de eventyrlystne beina dine ber om, så er du med på det. Og aldri uten en pakke sigaretter i lomma.
Og vet du hva? Kjærligheten til «hurtigvirkende livsnytelse» kommer alltid til å være en del av deg. Du er skapt slik. At du i tillegg er like ansvarsfull som en snubletråd på kanten av Prekestolen, får så være. Jeg vet du hater å bli ydmyket, og det skal være meg en sann fornøyelse å ydmyke deg med en haglskur av etterpåklokskap her og nå. Da vil i hvert fall jeg føle meg litt bedre.
Kjærligheten til «hurtigvirkende livsnytelse» kommer alltid til å være en del av deg.
Så kjære Atle Egil på 16 år! Et godt stykke inn i framtida vil du få kjenne på hva diabetes og langvarig røyking fører med seg. Joda, du vil stumpe røyken allerede i 2012, gratulerer med det! Men du slipper ikke billig unna av den grunn. For noen år senere vil to av dine aller beste venner begynne å svikte deg, nemlig beina dine.
Du er på tur til bussen denne formiddagen i 2019. Regnet pisker deg i ansiktet, punkrocken pisker deg i ørene. Med raske skritt ser du at sola i øst prøver å erte seg gjennom ei flenge åpen himmel, og idet du tar av deg headsetet for å oppleve herligheten med alle sanser, skjer det. Helt ut av det blå. To usynlige never strammer en kveil piggtråd hardt til rundt venstrefoten din. Drithardt! Du stopper opp, og det gir seg. Men etter tjue nye skritt skjer det igjen. Og igjen. Du rekker ikke bussen denne dagen.
Det går ikke mange dagene før piggtråden også angriper høyrefoten din. Du lærer deg kjapt at du må beregne minst fem minutter ekstra hver eneste dag – til bussen og fra bussen. Til sammenligning tilsvarer dette i løpet av et år ca. 20 fruktbare pubkvelder, rundt 60 «Game of Thrones» -episoder, og masse briljant sex. Just sayin’. Og de ekstra minuttene du må bruke på tur til bussen, blir en tåre i havet av slike tidstyver. Suppler med ekstra smertepauser på sykkeltur, fjelltur, pubtur, ferietur, handletur, guttetur og bærtur, så får du ganske mange måneder og mil med helt ubrukelig trange hemsko.
Jepp, du har gitt deg selv åreforkalkning i beina, din degenererte amøbe! Beskjeden vil du få på Aker sykehus. De vil fortelle deg at tilstanden er kronisk, men også at riktig kosthold, medisiner og mosjon vil bremse, ja kanskje til og med stoppe utviklingen.
Jepp, du har gitt deg selv åreforkalkning i beina, din degenererte amøbe!
Et sunt kosthold er du jo allerede kjent med, men her får du ekstremutgaven på sølvfat. Vær glad du allerede elsker Middelhavskost. Fortvil over hvor høyt du elsker koteletter og Camembert.
Medisiner er heller ikke noe nytt for deg, men ei medisinliste like drøy som den transsibirske rutetabellen blir en ny prøvelse. Statiner, platehemmere, blodfortynnende, you name it. Piller med så idiotisk snåle navn at du bør ta mellomfag i tungetale bare for å dra på apoteket. Men du vil trenge medisinene. Resten av livet.
Også mosjonen da, den har du jo alltid satt pris på. Vær nå forberedt på å rykke opp i en ny liga. Klatring i nye skrenter? Dream on! Du vil bli invitert til noe kalt «Claudicatio-skolen». Et to-ukers, berikende kurs hvor du blant annet skal mestre kunsten å gå i trapper med skarpslipte piggtråder rundt beina. Opp og ned etasjene på Aker sykehus, igjen og igjen. De andre elevene er minst like tøffe og optimistiske som deg, og rundt 30 år eldre.
Etter fredagsøktene på Aker kommer du til å sitte henslengt på terrassen med en øl og tenke som du alltid gjør: «Pytt, det kunne vært så mye verre. Jeg sulter ikke, jeg tørster ikke, jeg har verdens beste familie og ingen tvinger meg til å høre på DDE».
Pytt, det kunne vært så mye verre. Jeg sulter ikke, jeg tørster ikke, jeg har verdens beste familie og ingen tvinger meg til å høre på DDE.
Joda, det kunne sikkert vært mye verre. Noen kan sikkert også spidde hjernen din med en påle istedenfor med skremsler. Jeg mistenker at den går tvers gjennom uten å skade ei celle.
Kjære Atle Egil på 16 år, jeg skulle nok ønske du ikke endte opp helt som meg.