Hannah (13) og Astro elsker hundekjøring

Da Hannah Midtlien Langlie var i Alpene for to år siden, brukte hun ikke slalåmskiene sine en eneste gang. Hun ville heller stå på sidelinjen og se på VM i hundekjøring. Nå suser hun selv av gårde i opptil 30 kilometer i timen på snøen, med ski på beina og hundene festet med kjørestrikk til kroppen. Ofte med en energibar i hver lomme, i tilfelle blodsukkeret plutselig skulle bli lavt.

Liker ikke oppmerksomheten

Åtte år har gått siden foreldrene tok henne med på legevakten med mistanke om diabetes. Hannah hadde drukket mye, og måtte ofte på do om natten. Ingen i familien har diabetes, og først trodde ikke legene at Hannah hadde sykdommen heller.

Så målte de blodsukkeret. Da bar det rett inn på Drammen sykehus, hvor Hannah fikk opplæring i å bruke insulinpenn. Senere har hun fått Omnipod og sensor, som gjør det lettere for Hannah å ha kontroll på blodsukkeret selv.

– Jeg har på alarm som går av hvis det er for lavt eller høyt. Det kan være litt plagsomt hvis det dirrer i sekken på skolen. Da føler jeg at jeg er den som bråker, hvis det skal være stille. Jeg liker ikke å ta opp utstyret i timen, og få oppmerksomhet rundt det, sier Hannah.

Går fort

I Alpene heiet hun på storesøsteren Helene, som har drevet med hundekjøring i mange år. Hannah ville allerede som liten gjøre det samme som søsteren. Da hun fikk sitte på snowraceren på hytta med en hund foran for første gang, gliste hun fra øre til øre. For noen år siden begynte hun i Asker trekkhundklubb.

– Hundekjøring virket veldig gøy. Søsteren min har gjort det ganske bra, og jeg ville gjøre det bra, jeg også.

Om vinteren driver hun i tillegg med langrenn, og resten av året går det i rulleski, løping og sykling med hundene. Hundekjøring er det hun liker aller best.

– Det går så fort, mye fortere enn vanlig langrenn, og det er gøy å få til samspillet med hunden, sier hun.

Alltid hatt hund

Hannah har hatt hund helt siden hun ble født. Da hadde familien gordon setteren Kenso, og det var han søsteren brukte da hun fikk smaken på hundekjøring.

– Han gikk greit til å være gordon setter, men de løper jo ikke så veldig fort, sier Hannah.

Det er oftest greyster eller vorsteher som brukes i konkurransene. Nå har familien tre vorsteherhunder, Nano på syv år, Astro på tre og Sunto på noen måneder.

– Nano trener mest med søsteren min, mens jeg bruker Astro. Sunto har vi bare kjørt et kilometer med, han er litt for liten til å delta i konkurranser ennå. Jeg er veldig glad i alle sammen og har lyst til å ha hund hele livet.

God kontakt

Hannah tror hun kommer til å drive med hundekjøring i mange år, og bruker opp til tre timer hver dag på å jobbe og kose med de tre hundene for å få god kontakt med dem. Da blir samarbeidet i løypa best mulig, og hunden yter bedre. Hunden må for eksempel lære forskjell på høyre og venstre, stoppe når Hannah gir kommando, og de må begge gi på omtrent like mye. Selv om hunden løper foran, er hundekjøring hard trening også for Hannah.

– Man kan ikke bare henge etter hunden. Astro vil ikke gå hvis han står for 70 prosent av farten, og jeg bare 30. Da gidder han ikke mer. Han er en god treningskamerat, smiler hun.

De kjenner hverandre godt nå, og Hannah har lært mye teknikk siden hun startet. Det er mye å tenke på før et løp.

– Man får  for eksempel et rykk i strikken når løpet starter, og hvis den ikke er stram, blir det mageplask. Det skjedde noen ganger da jeg var liten, men det skjer ikke så ofte nå lenger.

Hun synes det er viktig å ha det gøy med hundene også utenom konkurransesituasjonen, men også de elsker hundekjøringen. Tar Hannah på seg treningsklær, blir hundene giret med en gang.

– Da maser de og nekter å ligge rolig. De vil ikke bli glemt igjen, ler Hannah.

Syklet i fem timer

Hun liker å være aktiv, og er opptatt av at diabetesen ikke skal hindre henne i å gjøre det hun har lyst til. Om sommeren elsker hun å sykle, og i fjor tok hun utfordringen da faren hennes foreslo en tur til farmor – som bor i Tønsberg, 80 kilometer unna Hannahs hjem i Asker.

Skjønt, Hannah var ikke hundre prosent sikker da faren foreslo turen. Ville det gå fint? Hva om hun fikk føling underveis?

– Pappa mente at jeg ville greie det. Blodsukkeret ville nok ikke være et problem, så lenge formen ellers var god nok, sier Hannah.

I juli i fjor tråkket hun og faren av gårde på landeveissyklene sine i retning Tønsberg. I sekken hadde faren smoothier, Bixit, energibarer og sjokolader. Moren kjørte etter, i tilfelle blodsukkeret ville trøble til turen, og hun måtte plukke opp datteren. Å få føling midt i en bakke, slik at hun falt av sykkelen, ville vært skummelt.

– Men jeg var ikke så redd for det. Blodsukkeret mitt var ikke så lavt, og jeg følte at jeg hadde kontroll.

Da de startet på den lange sykkelturen, lå blodsukkeret på 12. De tok mange pauser, for å holde det mest mulig stabilt. Hver gang de stoppet, sjekket Hannah sensoren.

– Jeg merker ikke så godt forskjellen på å være sliten og å ha lavt blodsukker. Det var litt overraskende at det ikke ble særlig lavt, siden vi syklet så langt, sier Hannah.

Fem timer etter de startet, var de fremme hos farmoren. Mange syntes det var stort at hun hadde fått det til.

– Det var veldig deilig å komme fram!

Starter høyt

Hun har ikke hatt føling så ofte. Forrige gang var for fem år siden, på flyet på vei hjem fra ferie. Blodsukkeret var på 1,6, og faren måtte bak til flyvertinnene for å få tak i juice.

– Jeg følte jeg sovnet, og husker at mange folk kom forbi, sier Hannah.

Å holde blodsukkeret stabilt kan være utfordrende, spesielt når hun trener. Da kan det bli veldig lavt, men det skremmer ikke Hannah fra å være aktiv.

– Jeg starter ofte treningen med høyt blodsukker. Hvis ikke, kan det gå litt galt. Men det går an å være lav uten å få panikk. Man kan snu og dra hjem, mener hun.

Konkurransene i hundekjøring varer sjelden lenger enn tretti minutter, så da spiser hun når hun er ferdig i løypa. På trening har hun gjerne kjeks eller energibar lett tilgjengelig, og saft på flaska istedenfor vann.

– Jeg må bare huske å måle blodsukkeret underveis, og vite hva jeg skal gjøre hvis det blir lavt. Jeg kan tåle det veldig godt, men kjenner ofte ikke noe før det er litt vel lavt.

En gang hadde hun lavt blodsukker da hun skulle gå på rulleski. Like før en nedoverbakke, fikk hun føling. Heldigvis greide hun å bremse i tide.

– Det var ubehagelig, og ikke noe jeg har lyst til å oppleve igjen, sier Hannah.

Både Hannah og forledrene synes det er trygt at hunden er med på trening fremfor at Hannah trener alene, og at de er rundt henne hjemme.

– Hunden skjønner i hvert fall litt hvis noe er unormalt. Det har ikke skjedd ennå, men hvis jeg plutselig ligger på bakken med føling, kan den oppførte seg sånn at noen rundt vil reagere og hjelpe oss.