Livet med diabetes i tre generasjoner

Mange snakker om livet før og etter diabetes. Et slikt skille eksisterer ikke for meg. Det har alltid vært meg og diabetesen. I ulike former, riktig nok.

Det startet med min far, da han var 25 og jeg ett år. Han begynte å hangle. Vekten raste nedover, han tørstet og fikk tåkesyn. Pusten luktet aceton. Til slutt var han så dårlig at det bar rett til sykehus i ambulanse.

Å få diabetes i 1973 var ingen spøk. Prognosene for et langt og godt liv var ikke så gode. Hverdagen med diabetes var preget av rutiner og begrensninger. Mat måtte veies, og måltider spises til faste tider. Ikke var det mange kulinariske utskeielser heller. Når vi skulle på besøk, hadde min far med seg en pose med vannbakkels.

Diabetesbehandlingen besto av to daglige injeksjoner med svineinsulin. Morgendosen i låret satte han selv, mens min mor satte ettermiddagsdosen i armen. Sprøyten var i glass og måtte steriliseres ved koking. Nålen var lang og tykk.

Å måle blodsukkeret hjemme var ikke mulig. Hjelpemiddelet min far hadde var ketosticks, som målte sukkerinnholdet i urinen. Dårlig blodsukkerkontroll førte til flere opphold på sykehus. Infeksjoner utviklet seg til syreforgiftning. Noen ganger måtte vi tilkalle ambulanse fordi min far fikk insulinsjokk. Ingen hadde fortalt oss om hverken syreforgiftning eller følinger. Da ble det læring gjennom tøffe erfaringer, og det rammet hele familien vår.

I løpet av oppveksten min skjedde det mye positivt på diabetesfronten. Min far fikk blodsukkermålingsapparat og insulinpenn. Det var en ny verden. De moderne behandlingshjelpemidlene ga mer fleksibilitet med måltider og mat, og mye jevnere blodsukker.

Men diabetesen var der likevel. Og historien skulle fortsette.

Jeg var 26 år og gravid med mitt første barn da jeg fikk konstatert svangerskapsdiabetes. Jeg kunne slutte med insulin etter fødselen, men jeg følte på meg at noe måtte være galt. Legen min henviste meg til utredning. Svaret kom dessverre ikke som en stor overraskelse. Jeg hadde diabetes type 1 i et tidlig stadium. Insulinproduksjonen lå fortsatt innenfor normalområdet, men nivået av antistoffer mot insulin var skyhøyt.

Det føltes urettferdig, men jeg gikk ikke i kjelleren særlig lenge. Det hjalp jo ingenting. Dessuten hadde jeg en fordel. Jeg visste hva det gikk i.

Tanken på at jeg kanskje ikke kunne få flere barn, var det som plaget meg mest. Jeg var uten søsken til jeg var 15 år. Barndommen som enebarn gjorde at jeg ønsket meg en stor familie. Men bekymringen min var grunnløs. Jeg fikk etter hvert fire barn. En del ekstra oppfølging var det, men både graviditeter og fødsler forløp ganske normalt. Diabetesen var ikke noen hindring likevel.

Men det skulle komme mer. Mitt fjerde barn førte familietradisjonen videre. Datteren min nærmet seg tre år da jeg merket at bleiene hennes var veldig våte. Så kom tørsten. Jeg målte blodsukkeret under frokosten med bange anelser. Det ble ingen jobb eller barnehage den dagen.

De siste sju årene har vi vært tre generasjoner med diabetes i min familie. Jeg pleier å si at vi er et godt eksempel på mer eller mindre tilfeldig opphopning av dårlige gener og uflaks. Til sammen har vi rundt 80 år med diabeteserfaring. To bruker penn, én bruker pumpe. Alle har vi samme type sensor, og når vi møtes blir det gjerne en del piping. Da ler vi av galskapen.

Min far er forbildet mitt. Det har ikke vært enkelt til tider, men han har vist meg at det er mulig å bevare helsen og leve et langt og godt liv med diabetes. Jeg håper at datteren min på samme måte kan finne trøst og hjelp i at hun har en mamma – og også en morfar – med diabetes.

Det er en klisjé, men likevel sant: Felles skjebne er felles trøst. Livet med diabetes er en ensom og avansert balanse-kunst. For oss som driver med den slags, hjelper det bittelitt å støtte seg til noen som vet hva det går i.