Trente seg tilbake til toppform etter diabetesdiagnosen

Hun elsker å trene, både håndball og friidrett, og etter å ha fått diabetesdiagnosen, gledet Thea seg til å komme i gang med treningen igjen.

Men mens hun før klarte ti armhevinger, klarte hun ikke lenger en eneste en. Styrketrening var håpløst, kroppen lystret ikke som før. På friidrettsbanen ble hun fraløpt med en halv banelengde av jenter hun tidligere var jevngod med. Musklene virket som de hadde krympet på sykehuset, og plutselig betydde blodsukkernivået noe for hvordan hun presterte. Lei og frustrert bestemte hun seg:

– Jeg ville ta livet tilbake igjen, sier Thea.

Merket det på hyttetur

Fram til påsken i fjor hadde hun følt seg helt frisk. Men så, en dag Thea skulle ut i snøen med familien, ble synet helt skurrete bak solbrillene.  

– Jeg lurte på om det var styrke i glassene, sier hun.

Dagen etter klarte hun ikke å lese fjellvettreglene som hang på hytteveggen. Da spurte faren om hun hadde drukket mye i det siste.

– Jeg hadde ikke merket noe spesielt, men jeg hadde gått på do rundt tre ganger hver natt, forteller Thea.

Foreldrene hadde også merket at hun den siste tiden hadde gått litt ned i vekt, og at hun forsynte seg med mindre mat enn før.

– Da la jeg sammen én pluss én, sier pappa Tor Magne Madsen (39).

Far med LADA

Han fikk selv diagnosen diabetes type 1 i 2014, etter at legene i tre år hadde trodd at han hadde type 2. Først da han hadde trent av seg 60 kilo, men fortsatt følte seg syk, ble det klart at Tor Magne hadde skjult autoimmun voksendiabetes (LADA). Ut fra sin egen erfaring antok han at også Thea hadde fått diabetes. På hytta sjekket han derfor blodsukkeret til datteren med sin egen måler. I displayet sto det «high». Altså over 30.

– Det kom ikke opp noe tall engang. Jeg vasket hendene, i tilfelle det bare skyldtes sukker på fingrene, sier Thea.

Det gjorde det ikke. Selv etter å ha gått opp en lang bakke, lyste «high» mot dem fra måleren. Legevakten ble kontaktet, og ambulanse ble sendt til fjells. Thea og faren måtte kjøre dem i møte.

– De var nok redde for syreforgiftning, tror Tor Magne.

– Jeg spurte om jeg skulle gi henne av mitt insulin, men det ville de ikke, siden de ikke var sikre på om det faktisk var diabetes som var årsaken til det høye blodsukkeret, sier han.

Men det var det altså. I løpet av de neste ti dagene lærte flinke folk på sykehuset Thea hvordan hun skulle håndtere høye og lave blodsukkernivåer, regne ut karbohydrater i mat og sette insulin. Selv om det kom som et sjokk å få diabetes, følte hun seg likevel nokså rolig.

– Det var en trygghet i at pappa kunne en del om diabetes fra før, og allerede hadde gjort feilene man kan gjøre, sier hun.

– Men det betydde jo også at du visste om baksidene med sykdommen. En stund var du litt langt nede, sier faren.

– Ja, det ble litt verre da jeg innså at jeg skulle leve med dette resten av livet, sier Thea.

Trente hele ferien

Siden har hun jobbet hardt for å kunne leve livet som før. Det betydde blant annet å komme i god form igjen. Sammen med faren laget hun et treningsprogram for sommerferien. Uansett hvor hun var, trente hun. Hjemme i Stavanger, i Danmark og på Knaben og Bømlo. Jogget og løp intervaller, og gjorde styrketrening.

– Jeg trente så hardt jeg kunne, men ikke for hardt, fire ganger i uken. Det var ikke alltid like gøy, for eksempel når jeg heller ville bade i ferien. Da gjaldt det å holde motivasjonen oppe.

Så kom høsten, og Thea skulle løpe fem kilometer for å se om tiden hadde blitt bedre siden sist. Hun krysset målstreken to og et halvt minutt raskere denne gangen. Plutselig var hun, keeperen, den på håndballaget med best kondisjon. Fire måneder etter at hun lå på sykehuset, ble hun vestlandsmester i kappgang og satte personlige rekorder i både lengde og sprint.

Insulinbehovet var blitt halvert etter sykehusoppholdet.

Nye rutiner

Nå trener hun fem ganger i uken, men diabetesen gjør det litt annerledes enn før. Blodsukkeret må kontrolleres jevnlig, og hun plasserer pumpen taktisk etter hvilken type trening hun skal ha de neste dagene. Ikke på ryggen hvis hun skal hoppe lengde, og ikke på magen om hun skal stå i mål. Og i en liten veske ligger druesukker, en snacks-bar og strips for å måle blodsukkeret i tilfelle pumpen skulle slutte å virke.

Noen ganger må hun likevel stå over noen øvelser.

– For eksempel hvis blodsukkeret går veldig ned når vi løper intervaller. Da blir jeg svimmel. Det er dumt, for jeg vil jo ikke henge etter de andre. Noen ganger er det stress å gå på trening med høyt blodsukker, da har jeg ingen motivasjon, og det frister mer å ligge på sofaen. Men når blodsukkeret er perfekt, er det kjempeherlig.

Også andre ting enn trening har vært en utfordring. Å sette insulin foran de andre i klasserommet var ikke særlig gøy for en 13-åring. Noen spurte om hun hadde blitt syk fordi hun spiste for mye påskeegg, andre tror at hun ikke kan spise sukker lenger. Selv om hun er åpen om sykdommen, er det noen dager hun ikke orker å snakke om den.  

– Ofte får jeg stempel som den syke i gruppa, og før jeg fikk pumpa, snakket andre om meg som «hun der jenta som tar sprøyter». Noen har sagt at det kunne jo vært verre; jeg kunne ha fått kreft i stedet. Det føles litt ekkelt, for de forstår ikke hvor alvorlig diabetes kan være, sier Thea.

Venner, lagkamerater, lærere og trenere rundt henne er likevel støttende, og er nysgjerrige på hvordan sykdommen fungerer. Veldig mange har sagt at de ikke hadde klart å leve med diabetes.

Egentlig er det sånne kommentarer jeg blir motivert av også. De gjør meg sterkere, og får meg til å ville vise at jeg faktisk klarer ting.

Ingen hindring

Selv synes Thea at det nå går helt fint å leve med sykdommen. Foreldrene har aldri satt en eneste sprøyte for henne, hun vil ha kontrollen og ordne alt selv. Likevel har det vært godt at faren har samme sykdom. Han har på sin side kjent litt på en slags skyldfølelse.

– På en måte er det jo kanskje min feil at hun har diabetes, selv om sjansen for å arve sykdommen er lav. Med en gang hun fikk diagnosen, ble jeg kjempelei meg, fordi jeg vet om ulempene med den. Thea har imponert meg med mentaliteten hun har hatt. I en krevende alder, både psykisk og fysisk, har dette gått over all forventning, sier Tor Magne.

Han har forsøkt å smitte henne med sin egen holdning; at sykdommen er et faktum, så må man jobbe ut fra det.

– Diabetes skal ikke være en stopper eller hindring for noe hun ønsker å gjøre. Hun skal fortsatt følge sine drømmer, sier han.

Thea håper at andre unge med diabetes også skjønner at livet blir lettere etter hvert.

– Det er ikke verdens ende, og det trenger ikke å være så vanskelig, selv om det kan virke sånn i starten. 

Denne artikkelen var på trykk i medlemsbladet Diabetes nummer 1/2020.