Petter gikk fra Bergen til Oslo på ti dager

– Jeg er nok ganske impulsiv som type, og ikke redd for en utfordring, smiler Petter Havsgård Martinsen. 

Vi møter 30-åringen på Aker brygge, tre dager etter at han ankom hovedstaden til fots. Etter å ha gått drøyt 46 mil på ti dager, er det godt å endelig kunne slappe av og nyte ferien. Pizzaen på uterestauranten går ned på høykant, der han sitter sammen med brødrene sine, Sondre og Erlend.

Ideen til stuntet kom i starten av sommerferien, da Petter besøkte sine tidligere lagkamerater fra Mjøndalen, Christian Gauseth og Mathias Fredriksen, i Drammen. 

– Vi snakket litt om hva jeg skulle gjøre i ferien. Siden jeg ikke hadde noen planer, mente de at jeg burde finne en god sak jeg kunne støtte. For meg var diabetessaken et naturlig valg, siden jeg selv har diabetes type 1, sier Petter. 

– Vi drodlet litt rundt hva jeg kunne finne på, og var enige om at det måtte være noe passe sprøtt, noe som kunne vekke litt oppmerksomhet. Og da kom ideen: Hvorfor ikke gå fra Bergen til Oslo? 

Som tenkt så gjort. Petter satte seg i bilen og kjørte over fjellet til Bergen. 36 timer senere var han på vei til Oslo, med gode tursko på beina og en 20 kilos sekk på ryggen.

Overnattet i busskur

Da turen begynte, var planen å overnatte i telt. Men den første natten ble tilbrakt i et busskur på Trengereid. Petter innrømmer:

– Jeg fant ikke ut hvordan jeg skulle slå opp teltet. Det begynte å bli mørkt, og jeg var sliten. Heldigvis var det fint vær og ganske mildt, så da la jeg meg like godt i busskuret. Det funket overraskende fint. 

Fra busskuret sendte han et bilde til brødrene, tvillingene Sondre og Erlend.

– Da vi fikk bildet fra busskuret, tenkte vi jo at dette kunne bli en lang tur, konstaterer Erlend. 

Heldigvis ble de neste nettene mer komfortable. Markedsdirektøren på Fleischer’s hotell snappet opp Petters vandreprosjekt via Instagram og tilbød overnatting på Fleischer’s hotel Vossevangen og Pers hotell på Gol. 

– Det hadde veldig mye å si, fordi jeg da fikk en ordentlig god natts søvn og fikk slappet av, forteller Petter. 

For selv om Petter er i god form, var det godt for kroppen å sove i en komfortabel seng fremfor et busskur. 

– Jeg tror ikke jeg ville fått god nok restitusjon ellers. Jeg hadde et godt utgangspunkt, siden jeg er godt trent. Likevel var det veldig tungt noen dager. Jeg kjente det mest da jeg sluttet å gå. Det var da jeg kjente at kroppen ikke er lagd for den slags påkjenninger, sier Petter, som gikk på asfalt store deler av turen. 

– Man lærer mye om seg selv på en sånn tur, konstaterer han.

Team diabetes

Selv om Petter gikk mesteparten av turen alene, hadde han et støtteapparat hjemme, i form av brødrene Erlend og Sondre. De tok jobben med å legge ut poster på Instagram og Facebook.

– Vi hadde møter på Facetime hvor vi snakket om hvor han skulle gå og hva vi skulle publisere den dagen. Blant annet kom vi opp med ideen om at Petter skulle rate sin egen form og helse om morgenen, legge ut råklipp fra Hardangervidda, skrive hvor han slo seg til for kvelden, slike ting, sier Erlend.  

For brødrene ble det minst like viktig å motivere Petter underveis. 

– Vi hjemme var «Team diabetes» som gikk bevisst inn for å motivere Petter gjennom det vi la ut på sosiale medier. Vi valgte motiverende ord i postene, som skulle fungere som en boost. 

Fotballkompisene fra Mjøndalen tok seg av media og sørget for oppslag i Bergensavisen og VG. Medieoppslagene sørget for økt oppmerksomhet. Etter at VG skrev om Petter, begynte kronene virkelig å rulle inn via innsamlingsaksjonen på Facebook, blant annet med bidrag fra artisten Kygo. Til slutt endte sluttsummen på 47.581 kroner. 

– Jeg hadde satt meg som mål å samle inn 2000 kroner på turen, men allerede halvveis var det kommet inn ti ganger så mye, sier Petter. 

Også formen var bedre enn forventet, såpass at han nådde fram til Oslo to dager før planen. Målet var søndag 12. juli. Allerede fredag kveld, 10. juli, kunne han feire med champagne på operataket.

– Det var en utrolig god følelse å vite at jeg slapp å ta på meg turskoene dagen etterpå, smiler Petter.

Vellykket match

For Petter Havsgård Martinsen har diabetes og fotball alltid vært en del av livet. Han fikk diabetes da han var to år gammel, og han var bare fire år da han begynte å spille fotball aktivt. Opp gjennom årene har han spilt for blant andre Fana, Bryne og Mjøndalen.

Selv er han ikke i tvil om at diabetes og fotball ikke bare går godt sammen, det er til og med en usedvanlig vellykket match.

– For meg har fysisk aktivitet vært det beste hjelpemiddelet til å regulere diabetesen. Trening gjør at jeg har mindre behov for insulin. Treningen gjør også at jeg får gode rutiner i hverdagen. At jeg er så fysisk aktiv, påvirker hva jeg spiser; kroppen har behov for en mattype som gjør at kroppen tåler å trene, og det har også vært bra for meg.

Forbilde med et budskap

Petter er opptatt av å gi barn med diabetes troen på seg selv. – Det er ingen grunn til å ta barn ut av fotballtrening selv om de har diabetes.

For Petter Havsgård Martinsen har det ikke bare vært viktig å samle inn penger til Diabetesforbundet. Han er bevist på at han kan være en rollemodell, og han er opptatt av å bruke turen til å få fram et viktig budskap:

Barn med diabetes må få lov til å være fysisk aktive på linje med andre barn. Fysisk aktivitet er ikke farlig, selv om du har diabetes.

– Jeg er lærer på en leirskole i Fusa, hvor elever fra barne- og ungdomskolen kommer for å være noen dager. Her tar vi med elevene på ulike aktiviteter som fotturer og skiturer, forteller han. 

Han har ofte opplevd elever som sier de ikke kan være med på ulike aktiviteter fordi de har diabetes. 

– De bruker diabetes som en unnskyldning, men hvorfor gjør de egentlig det? Det må jo stamme fra et sted, det er en innstilling som de gjerne har fått fra voksne. For meg er det viktig å få fram at diabetes ikke behøver å være en sykdom som setter begrensninger for hva du kan gjøre, så lenge du får riktig hjelp og har kompetente folk rundt deg. 

Voksne bør tenke på hva slags signaler de sender ut, mener han.

– Hvis foreldrene eller nettverket rundt tar barna ut fra fotballaget, skaper de en utrygghet. Da blir det til noe negativt, barna reserverer seg og mister troen på seg selv, og det er det ingen grunn til!

Denne artikkelen var på trykk i medlemsbladet Diabetes nummer 4/2020.