16 juli. 2007 er en dato som har brent seg inn i hukommelsen til Christopher Haug for alltid.

Den da 22 år gamle Christopher er på tur med kameratene opp til fjellet Fløya i Tromsø. Utpå natta forlater Christopher lavvoen for å gå på do på hytta som ligger hundre meter unna. Det er tett tåke, og han snubler i et tau. Når han reiser seg, mister han retningssansen og går feil vei. Mot stupet.

– Plutselig kjente jeg at foten ga etter, og jeg gikk kast i kast nedover stupet. Jeg husker at jeg ikke klarte å holde meg fast i noe, og at jeg tenkte at jeg måtte holde for hodet for å beskytte det, sier Christopher.

Først 80 meter ned fjellsiden stopper ferden. Inne i lavvoen begynner kameratene å ane uråd når Christopher ikke kommer tilbake.

– En kamerat av meg ringte telefonen min og hørte hvor jeg var. Han sprang rundt fjellet og klarte å komme ned dit jeg lå.

Skadet bukspyttkjertelen

På sykehuset blir det konstatert at Christopher har store knusningsskader i bekken og arm. Lungen er punktert. På grunn av hevelse i hjernen, fjerner kirurgene en bit av hodeskallen, og legger ham i kunstig koma. Han blir holdt i kunstig koma i to og halv uke.Tre ganger i løpet av denne perioden holder de på å miste ham.

– Familien min ble spurt om å donere de organene som ikke var skadet, i tilfelle jeg ikke overlevde. Jeg var ikke registrert som donor den gangen. Det er jeg nå, sier Christopher.

Men Christopher klarer seg, mot alle odds. Etter at han kommer ut av koma, venter et år med sykehusopphold og rehabilitering. 

Christopher har alltid vært en aktiv og sprek kar, glad i naturen og turer i skog og mark. Nå må han begynne fra start, og lære seg å gå på nytt. Ett år etter ulykken får han et nytt slag. Bukspyttkjertelen har blitt så skadet i ulykken, at den knapt produserer insulin.

– Jeg hadde fortsatt en liten insulinproduksjon igjen, men den forsvant helt etter hvert.

Sitat

Å skulle trekke opp alt tøyet og sette insulin i en bar mage i 20 minusgrader og vind, det er friskt, kan man si.

Inspirert av «Tjukken og Lillemor»

Med diabetes type 1 med på laget, fortsetter Christopher å trene seg opp. Etter hvert som formen gradvis kommer tilbake, og han mestrer diabetesen, kjenner han på lysten til å utfordre seg selv fysisk.

I 2015 ser han på TV-programmet «Tjukken og Lillemor», der Cecilie Skog og Truls Svendsen går på tur over Grønland over ski. Det vekker eventyrlysten hos Christopher.

Men han er usikker på om det går an å gjennomføre en slik tur med diabetes, og kontakter derfor Bjørn Sekkesæter hos turarrangøren Bergans Adventures.

– Jeg visste jo ikke om de ville ha med meg, på grunn av diabetesen. Men de så ikke på det som noe problem. Sekkesæter hadde en kamerat med diabetes, som hadde gjennomført den samme turen, sier Christopher.

Haug kontakter også forsikringsselskapet Gouda. Også der får han grønt lys.

– Så lenge jeg hadde med ekstra diabetesutstyr, var det ikke noe problem for dem å forsikre meg på turen.

– Mange er redde for å teste grensene. Jeg mener at man ikke skal være så redd, sier Christopher.

Foto: privat

Christophers 3 beste råd

1. Tren deg opp før langtur i form av ettermiddagsturer, minst tre ganger i uka hvor du trekker pulk eller dekk. Kroppen må bli litt vant til belastningen det er av å dra tung pulk.

2. Ha alltid noe godt på lur. Det er alltid litt enklere om vinteren da man har plass til mere i pulken en du har i sekken på sommerturer. Så lenge jeg klarer å dra det med så pakker jeg det ned. En ting som jeg alltid har med på langtur er bjørnebrød.

3. Ha med riktig utstyr. Det trenger ikke å være det nyeste eller det flotteste, men et godt telt, en god brenner, en varm sovepose og et varmt og godt vinterliggeunderlag er viktig å ha med på vinterturer.

Ekstra mye insulin og utstyr

Den største bekymringen var at insulin og utstyr skulle fryse og bli ødelagt.

– Derfor valgte jeg å pakke med fire ganger så mye av alt. Vi fordelte insulin og måleutstyr på fire i ekspedisjonen: meg selv, søsteren min, en annen turdeltager, samt den ene av guidene.

Frykten var stort sett ubegrunnet: Kun én gang opplevde han at det var så kaldt at han fikk problemer med utstyret.

– Det blåste 18 meter i sekundet. Vinden sto rett mot oss, og det ble for kaldt til å måle. Jeg var nødt til å varme måleutstyret, og det var heller ikke så lett. Jeg måtte ta av meg vottene og varme det med hendene, minnes han.

Å sette insulin utendørs, i isnende kulde, var heller ikke en behagelig opplevelse.

– Å trekke opp alt tøyet og sette insulin i en bar mage i 20 minusgrader og vind, det er friskt, kan man si. De andre i gruppa fant fort ut at de ikke hadde noe å klage over, ler han.

Testet med ullsokk før avreise

Før turen testet Christopher ut hvordan han best kunne oppbevare insulin i minusgrader.

– Jeg dro på en ukes skitur på Finnmarksvidda. Det var viktig å kjenne på ordentlig kulde på forhånd. Jeg prøvde blant annet å oppbevare en sprøyte med insulin i en termos med lunket vann, men det ble mye søl. Den enkleste løsningen ble å oppbevare insulin og utstyr i en ullsokk som jeg hadde festet helt inntil kroppen. Om natten hadde jeg insulinet og utstyret i soveposen. 

Nøt turen i trygghet

Med stabilt blodsukker og temperert insulin kunne Christopher konsentrere seg om å nyte turen og den mektige naturen. Flotte naturopplevelser sto i kø.

– Jeg følte meg aldri utrygg og nøt turen. Vi var utrolig heldige med været, og hadde påskevær de fleste dagene. Noen av dagene var så varme, at snøen klabbet under skiene.

Derfor valgte gruppa å gå om natten i stedet, da var det kaldere og bedre føre.

– Det var en utrolig flott opplevelse å gå om natta. Bare stjernehimmel og hvit snø så langt øyet kan se. I tillegg så vi masse flytrafikk. Det var en spesiell kontrast, det føles som om du er det eneste mennesket på jord, samtidig som du ser lysene fra flyene over deg, sier Christopher.

17. MAI: På 17. mai hadde ekspedisjonen samling hvor de sang og holdt taler. Pulkene ble pyntet med flagg. – Deretter gikk vi i 17. mai-tog i ti timer, sier Christopher med en latter.

Foto: Privat

Camembert og portvin

Christopher brukte to år på å trene seg opp til ekspedisjonen, og fikk mye oppfølging av diabetessykepleier og lege, som hjalp ham med å planlegge turen.

– Vi visste blant annet at jeg sannsynligvis kom til å trenge veldig lite insulin, med tanke på at jeg skulle være fysisk aktiv i mange timer. Det stemte. Jeg tok av meg 11 kilo på turen, til tross for at jeg var konstant sulten og hadde høyt matinntak. Det gikk blant annet i mat som var lett å få i seg, med mye fett og salt – som skinke, nøtter, sjokolade, pannekaker. Jeg hadde vel ikke trodd jeg skulle spise camembert og drikke portvin langt ute i ingenmannsland, sier han med en latter.

For Christopher kom den største utfordringen allerede de første tre dagene av turen.

– Vi brukte de første tre dagene på å gå opp en isbre. Det var fysisk svært tungt, vi gikk på beina og hadde skiene på pulken som vi trakk etter oss. Det var utfordrende å beregne insulinmengde i forhold til kulde og energibruk. Vi hadde en fem minutters pause hvert 40. minutt, og spiste sjokolade og nøtter for å få i oss nok energi. 

Det sterkeste øyeblikket for Christopher var da han og tvillingsøsteren nådde målet, og kunne gi hverandre en god klem.

– Karoline og jeg har et nært forhold. Vi bor i samme gate, bare 100 meter fra hverandre. Det føltes veldig naturlig å dele denne turen med henne. At vi faktisk klarte å gjennomføre den i lag, det føltes som en veldig stor seier.

SOLVEGGEN: – Vi hadde nesten påskevær mesteparten av turen, vi har utrolig heldige, forteller Christopher.

Planlegger ny tur

Turen har gitt mersmak for begge to. Planene er allerede lagt.

– Neste sommer skal vi å bestige fjellet Elbrus i Russland. I 2021 planlegger vi en tur gjennom Nordvestpassasjen. I tillegg har vi et langtidsprosjekt: å gå til sydpolen i løpet av de neste ti årene.

Christopher har et viktig budskap på hjertet: At diabetesen ikke skal hindre ham i å leve det livet han ønsker.

– Jeg tror det er viktig å ufarliggjøre diabetes. Mange er redde for å teste grensene. Jeg mener at man ikke skal være så redd. Selv om man har diabetes, kan man gjøre akkurat  de samme tingene som andre – du har bare en ekstra ting å tenke på. Har man trent nok, så klarer man en tur som dette. Det gjelder å finne balansen.

En stor seier

Selv er han ikke i tvil om at han aldri ville gått på ski over Grønland om det ikke hadde vært for ulykken og diabetesen.

– Under rehabiliteringen møtte jeg mennesker som hadde vært i alvorlige ulykker og fått livet snudd på hodet. Det lærte meg å sette ting i perspektiv, og skille ut det som er viktig i livet. Jeg setter mye mer pris på livet nå, og vet hvilke kamper jeg skal ta. Jeg lærte mye om meg selv av den ulykken, sier Christopher, og avslutter:

– At jeg har klart å gjennomføre en slik tur med diabetes, er en stor seier og handler om personlig mestring. Dette er det råeste jeg noen gang har gjort.

Grønland på tvers

Hvor: Fra Kangerlussuaq på Grønlands vestkyst til østkysten.

Lengde: 600 kilometer

Varighet: 26 dager

Christopher deltok på en gruppetur med ni deltagere og to erfarne guider. Underveis hadde de muligheten for å ha kontakt med lege ved behov. 

Denne artikkelen var på trykk i medlemsbladet Diabetes nummer 6/2019.