– Da jeg var yngre, ville jeg ikke vise noen at jeg hadde en sykdom

– Hva vil du si er den største utfordringen med diabetesen din?
– Å huske å sette insulin til alle de små mellommåltidene. Jeg er så altfor glad i mat, så det blir litt småspising her og der, selv om jeg er vel vitende om at det inneholder blodsukkerøkende ingredienser. Det kan vel da konkluderes med at jeg sliter med det å gidde. 

– Hvordan påvirker diabetesen psyken din?
– Alle vi med diabetes kan nok skrive under på at enkelte dager er tyngre enn andre. Bortsett fra det kan jeg ikke peke på noe mer som påvirker psyken min med diabetesen. Jeg er ofte ute på en fjelltur og lufter kropp og sinn, så det hjelper sikkert veldig.

– Hvor åpen og synlig er du?
– Jeg er vel ikke den mest synlige personen med diabetes, men jeg skjuler den ikke. Jeg viser gjerne frem infusjonssett eller pumpe om noen lurer på noe. Slik har det ikke vært bestandig. Da jeg var yngre, ville jeg ikke vise noen at jeg hadde en sykdom. Da jeg brukte insulinpenn, gikk jeg på badet på skolen for å sette insulin. Jeg ønsket bare å være som alle de andre i klassen. Når det virkelig sto på, valgte jeg å la være å sette insulin og unnlate å måle blodsukkeret. Den tiden på skolen var jeg ofte trøtt og sliten og manglet fokus. Heldigvis er den tiden forbi.

– Hva motiverer deg?
– Fine turer på fjellet! Å kunne gå uten å få lavt blodsukker er noe av det beste som finnes. Jeg bruker nok krefter og energi på selve turen, har egentlig ikke noe ekstra jeg vil gi til diabetesen. Da er det godt med en sensor som hele tiden forteller hvor jeg ligger.

– Hvordan har diabetes påvirket forholdet ditt til mat?
– Jeg har et godt forhold til mat og kosthold. Jeg er fra Lofoten, så fisk og grønnsaker er ofte middagsmat i huset. Jeg har hele tiden spist akkurat det jeg vil, regulerer det bare med insulinmengden.

– Hva med fysisk aktivitet?
– Jeg er veldig glad i å gå på fjellturer. Det er rett og slett magisk å kunne gå i fjellet når jeg er hjemme i Lofoten. Tenk å ha fjellene i sin egen bakgård! Det savner jeg med Oslo. Det går også en del i trening på treningssenter, noe styrketrening og kondisjon.

– Hva har du møtt av fordommer og uvitenhet?
– Altfor mye! Noe som fortsatt irriterer, er når folk spiser måltider med mye sukker eller karbohydrater og sier «nå får jeg diabetes». Eller at de spør: «Spiste du for mye sukker da du var liten, siden du har diabetes?» Det skulle vært allmennkunnskap at diabetes type 1 er genetisk, og at type 2 handler mer om gener enn om livsstil. Diabetes må være en mye større del av naturfaget i skolen. Vi hadde ett avsnitt om diabetes i naturfagboka på ungdomsskolen, og i det avsnittet stemte ikke noe. Så det er ikke rart at det er så mye uvitenhet.

– Hva er det beste du har opplevd?
– Det beste jeg har opplevd rundt det å ha diabetes, er Diabetesforbundet! Jeg er så evig takknemlig for at vi har et godt og trygt forbund, og for folkene i lokallagene, fylkeslagene, nasjonalt og ikke minst de menneskene som ønsker å jobbe for diabetessaken, alle i sekretariatet. Alle viser forståelse og omsorg rundt det å ha diabetes. Så tusen takk for alt det dere gjør. 

– Og det verste?
– Det verste er kanskje det å oppleve hypoglykemi. Jeg husker ikke veldig mye av det, men har blitt fortalt hvordan situasjonen var. Så det er kanskje like greit ikke å huske.

Denne artikkelen var på trykk i medlemsbladet Diabetes nummer 4/2020. Som medlem av Diabetesforbundet mottar du bladet i posten seks ganger i året. Du kan også kjøpe enkeltutgaver av bladet i nettbutikken vår.