Et svangerskap med diabetes er som et maraton på ni måneder

Som gravid med diabetes type 1 får du en helt annen innsikt i hva det vil si å skape et annet menneske. Det er vanskelig å forestille seg og forstå det før du kjenner det på kroppen. De ulike hormonene som er aktive i de ulike fasene av graviditeten, har enorm påvirkning på kroppen og blodsukkeret.

Før graviditeten brukte jeg mye energi på å bekymre meg for om jeg ville få problemer med å bli gravid på grunn av diabetesen. Heldigvis delte jeg bekymringene mine med diabetessykepleier, og dermed fant jeg ut at det ikke er vitenskapelig bevist at man har mindre sjanse for å bli gravid ved diabetes. Dog er en velregulert diabetes den beste forutsetningen du kan gi barnet ditt ved unnfangelse. Anbefalt HbA1c (langtidsblodsukkeret) er 53 mmol/mol før graviditet og mellom 38 og 42 mmol/mol fra tredje trimester (diabetes.no).

Jeg fikk også vite av diabetessykepleieren min at det krever disiplin å gjennomføre et svangerskap når du har diabetes. Hun sammenlignet det med en maraton på ni måneder. Og hun fikk rett! Kroppen opplevde så mange endringer, og i en bestemt periode måtte jeg holde drastisk igjen med kosten for å oppnå de anbefalte verdiene. Derfor var det bra å innstille seg på at man ikke drev med så mye annet i den perioden. Veiledningen hjalp meg med å prioritere stabilitet på jobb, tid til hvile og trening, og for en periode velge bort noen prosjekter.

Hormonenes – og sensorens – ville liv

Det gikk ikke lang tid fra jeg fant ut av jeg var gravid til jeg begynte å merke de første endringene i kroppen. I det første trimesteret var jeg relativ insulinsensitiv. Jeg fikk mye energi. Dette er veldig individuelt, men av en eller annen grunn reagerte kroppen min slik. Fra å mislike kumelk, begynte jeg å drikke fire–fem glass melk om dagen. Deretter opplevde jeg at jeg kunne spise hvitt brød, frukt og sjokolade nesten uten å ta insulin. Basalen kunne dekke det meste, og slik var det frem til omtrent 12. uke.

Jeg syntes det var behagelig at jeg plutselig ikke hadde så mange høye topper, selv om jeg spiste mer. Jeg følte meg nesten litt som et «alminnelig» menneske, fordi blodsukkeret mitt ikke reagerte kraftig på mange karbohydrater. Ulempen var at jeg ofte hadde lavt blodsukker og opplevde at sensoren min pep mye oftere. Allerede i starten av det første trimesteret, begynte jeg å bli lei av den evinnelige pipingen, som minnet meg om at jeg måtte reagere på lavt eller for høyt blodsukker. Fordi dette var en ny situasjon for meg, målte jeg meg også oftere i fingeren for å være sikker på at sensoren viste riktige blodsukkerverdier. Denne overvåkning var slitsom, og det var slitsomt å være lav og bestandig måtte redde seg ut av det.

Insulinsensitiviteten gjorde det vanskelig for meg å finne riktig mengde bolusinsulin, og jeg satte en del mindre enn jeg vanligvis ville ha gjort til maten jeg spiste. Jeg ble også mindre spontan, fordi jeg alltid måtte forsikre meg om at jeg hadde med meg nok følingsmat – selv bare på korte turer. I denne perioden satte jeg stor pris på kantinen på jobben, som tilbød mat lett tilgjengelig gjennom hele arbeidsdagen.

På jernbane-apoteket i Oslo klokken fem om morgenen

Ullevål Sykehus holdt nøye øye med meg, her gikk jeg til kontroller hver 14. dag. Det var en enorm trygghet å bli fulgt så tett opp i denne prosessen, og bli gjort oppmerksom på hva jeg kunne forvente ville skje fremover i graviditeten.

Inntrykket jeg fikk fra samtalene var at kroppen gradvis ville kreve mer og mer insulin etter hvert som svangerskapet utviklet seg. Det var dog langt fra den opplevelsen jeg fikk. Jeg husker at jeg var på kontroll i cirka uke 18, da de spurte om jeg hadde begynt å merke endringer på insulinsensitiviteten. Og det hadde jeg ikke på det tidspunktet.

Plutselig endret det seg! Helgen etter begynte blodsukkeret mitt å stige. Jeg satte enhet etter enhet, uten å merke noen endring. Den helgen overnattet jeg hos venner i Oslo, og etter middagen klarte jeg ikke å få ned blodsukkeret mitt. Jeg satte ekstra basal og ekstra bolus, men blodsukkeret mitt lå og rotet rundt 15–22. Noe var galt. Jeg skiftet infusjonssett. Kanskje det var her feilen lå?

Vi la oss for natten og jeg fikk ikke sove. Tusen tanker kvernet i hodet, og frykten for at barnet skulle ta skade av det høye blodsukkeret tok til. Jeg var helt ute av meg. Jeg klarte ikke å tenke klart, noe som ofte skjer når jeg er høy. Jeg fulgte med på kurven på pumpedisplayet, men pilene pekte bare oppover. Klokken fem følte jeg at rommet snurret rundt. Jeg gikk resolutt inn til venninnen min som sov med mann og barn, og sa ifra at jeg tok drosje til jernbane-apoteket. Jeg var overbevist om at det var noe feil med insulinet jeg hadde tatt med meg hjemmefra.

Tilbake 45 minutter senere, skyndte jeg meg å skifte insulin. Men blodsukkeret endret seg ikke. Jeg ringte diabetesavdelingen på Ullevål Sykehus mandagen etter, og de konkluderte med at nå måtte basalen drastisk økes for å tilpasse seg hormonene i 2. trimester. Noen gradvis økning i basalen var det i hvert fall ikke for meg. Dette skjedde over natta, og den helgen var jeg fullstendig ute av meg. Jeg fikk bra oppfølging på Ullevål, men ingen av de som jobbet der hadde diabetes, og her tror jeg den store forskjellen ligger. Derfor håper jeg at beretningen om mine nattlige eskapader kan gi deg et noe mer nyansert bilde av hvordan den hormonelle endringen kan finne sted.

Det fortsatte bare oppover

Og slik fortsatte det! Fra jeg ble gravid til dagen jeg ble satt i gang på Ullevål, tredoblet basaldosen seg. Denne endringen var nok det som overrasket meg aller, aller mest gjennom graviditeten. De første gangene jeg satte mange flere enheter enn vanlig til en porsjon yoghurt naturell med müsli, trodde jeg at jeg var i ferd med å sende meg seg selv ut i et kraftig insulinsjokk! Bare for å oppdage at jeg to timer etterpå lå på rundt 10–12 i blodsukkerverdi. Det tok meg lang tid å skjønne hvor mye ekstra bolus jeg måtte sette til måltidene mine. Særlig om morgenen trengte jeg mye insulin. Jeg ble så frustrert over at jeg sjeldent traff et blodsukker innenfor de anbefalte verdiene uten at jeg måtte sette ekstra bolus. Etter hvert som ukene gikk, lærte jeg meg å tørre å sette mange enheter, men det var med undring og forbauselse hver eneste gang.

Derfor ble det keisersnitt

Jeg hadde termin 28. juli, og var veldig opptatt av å føde vaginalt. Kanskje denne tanken sperret litt for meg i samtalene med gynekologen min. Eller kanskje forsto vi hverandre ikke helt? Men det var først meget sent, ca. en måned før termin, at vi satte en dato for når jeg skulle settes i gang. Først langt ute i svangerskapet forstod jeg at det er vanlig at kvinner med diabetes settes i gang 14 dager før termin på grunn av mulig risiko for dødfødsler, og for store barn, hvis man går helt til termin. Og er det en liten risiko, så tar man ikke den.

Når man blir satt i gang, prøver man å fremprovosere en prosess som ikke er klar fra naturens side. Derfor kan det, som i mitt tilfelle, føre til keisersnitt. Jeg hadde bare ikke forstått at det faktisk er svært vanlig at fødsler der mor har diabetes, ender med keisersnitt. I etterpåklokskapens lys kan man tenke at det hadde vært lettere å gjennomføre et planlagt keisersnitt framfor det lange forløp jeg var igjennom. I stedet ble jeg satt i gang med ballong lørdag 13. juli, og ble innskrevet på observasjonsposten for gravide på Ullevål.

Da ballongen, med hjelp fra meg, falt ut et døgn etterpå, hadde jeg nesten ikke utvidet meg. Ve-stimulerende piller ble neste mulighet, og da det heller ikke det hjalp, fikk jeg ve-stimulerende drypp. Jeg gjennomgikk en riestorm i ett kjør, og fikk heldigvis epidural. Både mannen og søsteren min hjalp meg med å måle blodsukkeret under hele forløpet.

Mandag ble jeg sendt på fødestua. Her endret jeg basalprogrammet på pumpen, noe som jeg var blitt veiledet til å forberede på forhånd. Grunnen til dette er at de hormonene som påvirker blodsukkeret så kraftig i graviditeten, produseres i morkaka. Når barnet er født, er morkaka ute. Dermed blir man insulinsensitiv igjen. Sprøtt, spør du meg! Det forberedte basalprogrammet var litt lavere enn det jeg hadde før jeg ble gravid, og jeg brukte det fra det øyeblikket jeg ble sendt på fødestuen. Men det skulle gå enda et døgn før noe skjedde.

Tirsdag formiddag 16. juli var jeg så utkjørt at jeg ba om keisersnitt. NÅ! Da hadde jeg ikke spist på et døgn, og hadde glukosedrypp, fordi alt jeg prøvde å få i meg kom rett opp igjen. Tre døgn etter at jeg kom til sykehuset, kom jenta mi til verden med keisersnitt.

Heldigvis forsikret legene meg om at hun ikke hadde tatt skade av alle riene, men for meg tok det flere uker, nærmest måneder, å komme meg etter fødselen.

Neste gang forteller jeg om tiden etter fødselen. Følg med!