Farvel til sensor, søvn og signaler fra kroppen

Jeg avsluttet det første innlegget mitt med å fortelle at insulinbehovet mitt endret seg drastisk igjen etter at jeg hadde født. Fra å bli mer og mer insulinkrevende i løpet av graviditeten, ble jeg nå insulinsensitiv igjen. Basalen min gikk ned til en tredjedel av det jeg brukte i slutten av graviditeten. På sykehuset fikk jeg vite at jeg ikke lenger trengte å ha beinhard blodsukkerkontroll det neste året. Jeg ville få mer enn nok med å konsentrere meg om den nyfødte. 

Av med sensoren

Det var en lettelse å få å vite at jeg ikke trengte å ha like stor kontroll på blodsukkeret mitt. Samtidig føltes det også helt feil å gi slipp. I bakhodet spøkte hele tiden tanker om følgesykdommer ved for høyt langtidsblodsukker. Det virket så motsatt av alt det jeg hadde gjort i min tid med diabetes. Men etter de siste ni månedene, hvor jeg hadde kjempet for gode verdier, ikke kun for min egen skyld, men også for et annet menneske, kjente jeg også på behovet for å få en pause fra overvåkningen.

Derfor valgte jeg å ta av sensoren. Det besluttet jeg etter at den begynte å pipe en natt da jeg endelig hadde sovnet dypt. Alma sov også, og så ble jeg vekket av pumpen som skulle kalibreres. Jeg var så opptatt av å få nok søvn at jeg kunne begynne å gråte hvis Alma sov, og jeg ikke kunne legge meg ned samtidig. Derfor ble jeg så irritert over at pumpen vekket meg midt på natta at jeg deaktiverte den med det samme.

I starten var det rart å være uten pumpen, fordi den ga bedre oversikt og kontroll. En av utfordringene ved å få ekstremt lite søvn, var at det påvirket min evne til å merke om jeg var høy eller lav. Jeg var rett og slett ikke i samme kontakt med kroppen min som tidligere. Søvnunderskuddet kunne få kroppen min til å dirre slik at jeg trodde jeg var lav, eller jeg kunne gå i en tåke som om jeg var høy.

Ammingen var den andre faktoren som gjorde det vanskelig for meg. Jeg kunne sitte og amme, og plutselig kjenne svette på panna fordi jeg var lav. Ammingen gjorde at jeg på rekordtid kunne få lavt blodsukker, fordi kroppen jobbet med å produsere melk. Det var nesten som under en treningsøkt – selv om jeg satt i sofaen med hvilepuls. Ganske fascinerende spør du meg! Det var viktig å få påfyll, ellers kunne jeg først våkne av at jeg måtte amme, og deretter at blodsukkeret var lavt. Sammenhengende søvn var det lite av.

På grunn av diabetesen er jeg avhengig av å være i kontakt med kroppen min for å ta imot de signalene kroppen sender – det hjelper meg med å håndtere blodsukkeret. Nå fløt det hele sammen i en periode, og det var ubehagelig. Jeg prøvde å følge legens anbefaling om ikke å ha så streng kontroll. Samtidig var jeg redd for å slippe kontrollen. Hvordan fikk jeg kontrollen tilbake igjen? Etter hvert som ukene gikk, merket jeg at jeg helst ville ligge litt høyere for å unngå å bli lav når jeg var alene med Alma. Jeg prøvde å spise godt, og si «pytt» når jeg målte høye verdier.

Snacks innenfor rekkevidde – døgnet rundt

Det krever mye av kroppen å amme og produsere melk. Som mange andre ammende kvinner merket jeg at appetitten økte. Hver gang jeg la vesla til brystet, føltes det som om jeg ble støvsugd innvendig. I forkant av fødselen hadde jeg avtalt med mine søsken og mamma at de skulle komme og være støtteapparat for oss de første par ukene av barseltiden. Etter den harde fødselen var denne støtten avgjørende for oss.

Erfarne kvinner som de er, var de flinke til å komme med mat og drikke da jeg satt og ammet, og tok Alma slik at jeg kunne ta en dusj eller hvile meg. De kom også med blodsukkerapparatet og målte meg hvis jeg hadde lagt det utenfor rekkevidde. Jeg følte meg bundet til sofaen. Jeg var så nervøs for å flytte meg når jeg først hadde lagt henne til brystet. Denne omsorgen var utrolig viktig for meg, fordi det kvernet tusen tanker rundt i hodet.

Etter hvert innførte jeg en ny rutine med å forberede snacks før ammingen. Spesielt til nattamming. Jeg gjorde klar en skål med nøtter, knekkebrød, dadler, aprikoser, kjeks og sjokolade samt vann eller saft, som var klar til natten. Når jeg så skulle nattamme, tok jeg med meg Alma og koste meg med amming og snacks. Det var viktigere enn noen gang å forberede snacks og planlegge når jeg skulle dra ut. Blodsukkeret påvirkes av stress, amming og mangel på søvn, derfor måtte jeg være forberedt på å plutselig bli lav. Hvis jeg skulle amme før jeg dro, måtte jeg sørge for å spise først eller rett etterpå. Jeg måtte sette av god tid av til måling, amming og diverse. Skulle jeg amme ute, måtte jeg ha med mat. Det kjentes virkelig som å ha blitt tobarnsmamma, til Alma og til diabetesen. Sistnevnte var kanskje til tider den mest uregjerlige – diabetes tar seg jo ikke en lur.

Glemte insulin på den første utenlandsreisen

Etter et par måneder gikk turen hjem til Danmark for å besøke familie og venner. Dette var første gang vi skulle reise til utlandet med Alma. Selv om jeg gikk hjemme og ikke trengte å bruke tiden på annet

enn å pakke, føltes pakkingen som en stor, nærmest uoverkommelig oppgave. De siste månedene hadde jeg satt Alma foran alt annet. Jeg var utslitt av mangel på søvn og av å prøve å finne en hverdagsrytme for vår nye familie på tre. Under pakkingen var det fokus på hvor mange ting Alma trengte. Da vi endelig hadde kjørt av gårde og kommet over Storebælt, oppdaget jeg til min store skrekk at jeg hadde husket svært lite til meg selv. Blant annet insulinet mitt!

Jeg ringte legevakten, og heldigvis fikk vi ordnet det slik at mamma dro og hentet insulin på apoteket samme dag. Det kostet selvfølgelig, men det kostet langt mindre enn den irritasjonen jeg følte. Mannen min ble også irritert. Å glemme insulin på reise hadde aldri skjedd før. Vanligvis var insulin det første jeg husket, og mannen min pleide alltid for sikkerhets skyld å spørre om jeg hadde husket det før vi gikk

ut døren. Nå var vi begge slitne, og resultatet var gjenglemt insulin. Jeg tenkte at nå har det gått for langt. Jeg måtte rett og slett begynne å huske på meg selv igjen.

Nødvendigheten av å sette meg selv først

Det er en kjempestor omstilling å bli mamma. En kveld, kort tid etter vi hadde kommet til Danmark, gikk det opp for meg at noe drastisk måtte endre seg. Jeg tenkte på sikkerhetsinstruksene du får på flytur, hvor du blir instruert til å ta på deg oksygenmasken før du hjelper andre. Hvordan skal du klare å hjelpe andre hvis du ikke klarer å hjelpe deg selv? Det gikk heldigvis bra denne gangen, men det kunne også ha gått mye verre. Å bli mamma var så overveldende, og ønsket om å gjøre alt jeg kan for det lille barnet kommer intuitivt. Derfor virket det som å gå mot sin egen intuisjon ved å velge å sette meg selv først. Men jeg måtte prøve å bli mamma på en måte hvor jeg også tok hensyn til meg selv og mine behov.

Etter hvert begynte jeg å øve på å ikke å være i «beredskapsmodus» hele tiden. Det vil si å stå opp og måle blodsukker før jeg begynte å stelle Alma. Da vi introduserte henne for fast føde, lagde jeg alltid maten til meg selv enten først eller samtidig. Jeg gjorde også en avtale med mannen min om at jeg når som helst kunne gi ham Alma hvis jeg trengte å gå en tur for å få ned blodsukkeret.

Å lære seg å sette grenser igjen var vanskelig, men et absolutt nødvendig tiltak. Det er jo ingen andre som gjør det for deg. Kanskje kunne følelsen av å være alene om dette blitt mindre dersom jeg hadde fått tettere oppfølging på diabetespoliklinikken etter fødselen? Under graviditeten fikk jeg oppfølgning hver 14. dag. Etter graviditeten ble det redusert til kontroll hver tredje måned.

Det virket som om jeg hadde fått «carte blanche» til å la blodsukkeret «flyte», men det betød jo ikke at jeg ikke brukte store ressurser på å bekymre meg. Å ligge høyt er jo heller ikke behagelig. Det påvirket både humøret og overskuddet, og det trenger man jo for å være en bra mamma. Under denne ekstreme overgangen, hvor jeg prøvde å balansere en ny hverdag samtidig som jeg slet med flink pike-syndromet, hadde jeg hatt nytte av tettere oppfølgning. Koronapandemien gjorde heller ikke situasjonen noe lettere.

Neste gang vil jeg skrive om tiden etter permisjon, og om å komme tilbake på jobb som nybakt mamma og alt hva det innebærer.