Slik tok Benedikte kontroll over koronafrykten

Vesle Alma var forkjølt med snørr, hoste og feber. Mamm Benedikte Friis Braathen (31) var redd. Familien var på hytta i Rondane. 

Etter hvert tok hun innover seg at spedbarn ytterst sjelden sprer smitte eller blir syke av korona-viruset, og at det handlet om en helt normal forkjølelse.

Hun selv, derimot, var i risikogruppen med sin diabetes type 1, fikk hun vite. Den konstante nyhetsstrømmen fikk henne til å fabulere: 

Informasjon på Diabetesforbundets nettsider, som forkynte at det var insulin nok til alle, var til stor nytte.

– Det var så bra!

Saklig informasjon og lange langrennsturer med sol og vind i fjeset, hjalp den danskfødte spedbarnsmora, i sin tid lokket til Norge av kjærligheten, til å kontrollere koronafrykten. Da hytteforbudet kom, vendte den lille familien hjem til Ski.

Strever med å finne formen

Samtidig er det ikke til å stikke under stol at den pågående pandemien har påvirket livet hennes. Dette deler hun tanker om, både i den ennå unge bloggen diabetesbloggen.no, og på Instagram-kontoen @etlivmeddiabetes.

Bloggen så dagens lys mens hun gikk i barselgruppe etter «en baby jeg var mer enn ni måneder på vei med», som hun sier.

– Jeg har alltid hatt behov for å formidle om diabetesen min etter at jeg fikk den for cirka ti år siden. Men hvordan skulle jeg bidra? Skrive bok? Det tar jo så lang tid … I barselgruppen luftet jeg selvsagt også tankene mine. Da var det noen som sa: «Hvorfor skriver du ikke bare en blogg?» 

Og sånn er det blitt. Instagramkontoen har hun driftet siden 2018.

Ett innlegg i uka

Benedikte Friis Braathen har som foreløpig mål å skrive ett innlegg om ulike temaer hver uke. Foreløpig er det mest bekjente som leser den.

Fremdeles tumler hun med mange tanker om hvordan hun skal ordne og utforme den. Skal hun sortere etter ulike tema? Skal hun by mer på seg selv? Etter noen måneders drift leter hun fortsatt etter formen.

– Jeg hører mye på podkaster og tenker «Skal jeg virkelig dele så mye av meg selv?». Jeg har masse viten og erfaring. Jeg har jo hatt diabetes type 1 i ti år og lest meg grundig opp. Med bloggen ønsker jeg å legge vekt på det personlige, by på meg selv, og dele egne erfaringer med humor, så det blir mindre tørt. Og egne erfaringer har jeg spesielt gjort meg i forbindelse med svangerskap. Og blogget om det. Herregud, så mye som skjer i en kropp med diabetes når man går gravid!

Hun snakker uanstrengt på 99 prosent plettfritt norsk med Alma dinglende bakpå ryggen i bæresele, mens hun vandrer rundt i svigermors hytte med «Diabetes» på Messenger videochat, på håndholdt mobil og med ørepropper. Vi er i koronaens og den digitale tidsalder, vi overholder smittevernreglene.

Nære relasjoner er viktige

– Hva er det verste som kan skje om du rammes av korona?

Benedikte tenker seg om.

– Jeg har jo en annen sårbarhet fordi jeg har diabetes. Ting setter seg lettere og varer lenger. Og det som er skummelt, er at det tar så hardt på lungene, at man ikke greier å puste selv.

– Er du redd for å risikere å dø fra Alma?

Hun tenker seg om på nytt, gransker kvistene i hyttetaket. Setter blikket i meg.

– Jeg har bare dette livet. Jeg må gjøre det beste ut av det. Det betyr at jeg bare må få det til å funke, ellers dør jeg. Slik har jeg tenkt så lenge jeg har hatt diabetes. Jeg er veldig bevisst, hver dag, på at jeg kan dø. Derfor bruker jeg ikke tid på tull. Nå er jeg blitt mamma, og det er det vakreste jeg har opplevd. Koronaen har gitt meg en bevissthet om at alt kan være slutt i morgen. Men når sant skal sies, er jeg mer redd for at det skal ramme de eldre i familien …

Hun har foreldre i Danmark, begge i siste halvdel av 60-åra. Det har alltid vært viktig å ha tid med dem, og spesielt nå.

– Vi snakker sammen hver dag! Og noe som slo veldig positivt ut, var at svigermor ble permittert en periode og fikk mye mer tid med Alma. Hun kunne sove over og ta barnebarnet sitt på nettene og om morgenen. Det var unikt og ga de to et helt annet bånd.

Fylle dagene

For Benedikte ble det viktig å fylle dagene med aktiviteter som både ga avkobling og ro, til både kropp og sjel. Som så mange andre gjenoppdaget hun barndommens klassiker: puslespill. Tusen brikker og motiv fra Ålesund sørget for den rette avkoblingen. 

– Å fokusere på små detaljer, form og farger skjerpet konsentrasjons-evnen min, sier hun. 

I tillegg brukte hun egentiden på å strikke, høre på lydbøker, meditere og bake. Da butikkene gikk tomme for gjær, fant hun sin egen løsning: surdeigsbrød. 

– Det fine med surdeigsbrød er at de ikke trenger gjær. I tillegg har de en fyldig smak og konsistens som jeg liker.

Fikk du med deg denne? : Derfor er personer med diabetes en ressursgruppe under koronakrisen

Begrensninger kan være positive 

Benedikte tror det kan ha vært enklere for henne enn for mange andre å innrette seg etter koronarestriksjonene. 

Og av og til kjenner jeg at jeg nesten er lykkeligere og mer fornøyd med lite …

– Har du lest deg like grundig opp på korona som på diabetes?

– Ja, i begynnelsen. Nå opplever jeg meg velinformert og har forstått tiltakene for å begrense smitte. De rådene følger jeg.

Hun sier at hun i dag bekymrer seg mer for de indirekte følgene av korona, enn for koronaen selv, fordi både Norge og Danmark har god kontroll. Men tanken på vold i hjemmene, økonomiske konsekvenser, sult og annet som kan ta livet av mange, opptar henne.

Det samme gjør klimautfordringen. 

– Koronapandemien har vist oss hva politikerne kan gjøre, hvis de må og vil. Jeg er veldig spent på neste steg. Min generasjon har vokst opp i kremen av kremen, i fredstid. Vi er vant til å kunne reise, til å ha ingen rasjoneringer og alle muligheter. Jeg tenker at begrensningene satt av regjeringen nå, kan bli en del av framtida også, og at det ikke nødvendigvis er negativt. Kanskje kan vi til og med bli lykkeligere innenfor visse begrensninger, funderer hun, mens vesle Alma har falt i dyp, bekymringsløs søvn bak på mammas rygg.

Denne artikkelen var på trykk i medlemsbladet Diabetes nummer 3/2020.