Liker å opplyse andre om diabetes

– Hva er den største utfordringen med diabetesen din?
– Jeg studerer sykepleie og er i ganske intens praksis akkurat nå. Da merker jeg at det er vanskelig å unngå de lave bunnene og høye toppene. Sensoren hjelper meg mye. Når det dirrer i lomma, tar jeg en mellombar.

– Hvordan påvirker diabetesen psyken din?
– Jeg er et ganske positivt menneske, og føler meg aldri direkte sinna over at jeg har diabetes. Men det kan være frustrerende og tungt å føle at man ikke mestrer et stabilt blodsukker. Heldigvis har jeg mange støttespillere rundt meg. Når jeg har en dårlig dag og det går ei kule varmt, så tilgir de og forstår det.

– Hvor åpen og synlig er du?
– Veldig åpen, vil jeg si. Jeg var bare åtte år gammel da jeg fikk diabetes. Da syntes jeg det var spennende å fortelle om diabetes og forklare hva insulinpumpen var. Jeg liker fortsatt å opplyse folk om diabetes, og de fleste er jo bare nysgjerrige. 

– Har diabetesen din hatt noe å si for yrkesvalget?
– Ja, det tror jeg. Da jeg ble innlagt, syntes jeg det var fint å se sykepleierne jobbe. I tillegg er også mamma sykepleier på sykehjem, og engasjert i behandling av type 2. Jeg er litt usikker på om jeg velger å jobbe med diabetes selv. Muligens føler jeg at det er nok med egen sykdom.

– Hva motiverer deg?
– Det må være å holde blodsukkeret så stabilt som mulig. Dette er noe man får innprentet helt fra starten. Jeg tenker jo at jeg vil bli gravid en dag, og at jeg skal bli gammel med diabetes.  

– Hvordan har diabetes påvirket forholdet ditt til mat?
– Karbohydrater har jeg aldri giddet å telle, for det synes jeg er veldig kjedelig. Generelt spiser jeg helt normalt: grovt, sunt og regelmessig, slik alle egentlig bør. Når det blir sene jentekvelder med taco, pizza og lasagne, kan jeg slite litt. Men jeg vil jo være med og forsøker å gjøre det beste ut av det. Jeg spiser sjokolade og drikker brus når jeg ønsker, og setter insulin.

– Hvilken betydning har fysisk aktivitet i hverdagen din?
– Jeg løper og trener styrke i treningsstudio. Noen dager er blodsukkeret så ustabilt at det kan være utfordrende å trene og føles som et ork. Da forsøker jeg å gå en tur i stedet. Jeg kjenner jo at aktivitet gir meg stor glede og en enorm psykisk gevinst!

– Hva har du møtt av fordommer og uvitenhet?
– Det er alltid noen som stiller litt spesielle spørsmål, men jeg møter det med kunnskap og lærdom. Jeg var på utveksling på Malta i høst, der folk visste veldig lite om diabetes. Noen trodde jeg kunne bli frisk hvis jeg endret kostholdet. Også her hjemme i Norge må jeg ofte forklare folk akkurat hva diabetes er. 

– Hva er det verste du har opplevd?
– Da jeg var tolv, opplevde jeg hypoglykemi med bevisstløshet på ferie med familien på Tenerife. Det skjedde mens jeg sov, natta før vi skulle reise hjem. Selv husker jeg lite, men jeg husker godt ansiktene deres da jeg våknet – hvor redde de var. Det gikk bra. De fikk i meg sukker, og vi rakk til og med flyet hjem.

– Og det beste?
– Det må være samholdet. Jeg var med i Ungdiabetes i Agder i tre år. Det er veldig fint å snakke med andre som har diabetes. Med dem kan jeg dele nedturer og oppturer på en helt egen måte. Jeg kan jo si til kjæresten min: «I dag er blodsukkeret stabilt!», og han svarer «Så bra». Men han forstår ikke hva det betyr for meg, ikke egentlig. Det kan bare andre med diabetes forstå.

Denne artikkelen var på trykk i medlemsbladet Diabetes nummer 2/2020.