Insulinbehandling ble først gjort mulig i 1921 takket være Frederick Banting, som sammen med JJR Mcleod og Charles Best ved universitetet i Toronto, Canada, hadde forsket på måter å trekke ut insulin fra bukspyttkjertelen til dyr.
På denne tiden levde personer med diabetes type 1 bare unntaksvis mer enn et år eller to, med ekstreme «sultedietter» som eneste behandling. En av det 20. århundres største medisinske gjennombrudd er fortsatt den eneste effektive behandlingen av diabetes type 1.
Første forsøk
11. januar 1922 ble Leonard Thompson, en 14 år gammel gutt med diabetes som lå for døden på Toronto General Hospital, gitt den første injeksjonen med insulinet produsert av Frederick Banting. Men ekstraktet, som var trukket fra bukspyttkjertelen til en okse, var så urent at gutten fikk en alvorlig allergisk reaksjon, og det ble droppet å gi ham flere injeksjoner.
De neste 12 dagene jobbet Bantings kollega James Collip dag og natt med å forbedre ekstraktet, og en ny dose ble injisert 23. januar. Denne var helt vellykket, ikke bare fordi den var uten åpenbare bivirkninger, men også fordi den fjernet alle ketoner i urinen. Leonard Thompson overlevde, og levde med insulinbehandling i ytterligere 13 år, før han døde av lungebetennelse 27 år gammel.
Et dramatisk øyeblikk
Banting og hans team begynte straks arbeidet med å utvinne og rense nok insulin til å kunne behandle flere pasienter. Fra Diabetes UK har vi denne dramatiske beretningen om hva som skjedde videre:
«Barn som var i ferd med å dø av syreforgiftning (ketoacidose) lå på store sykehussaler, ofte med 50 eller flere pasienter på én avdeling, de fleste av dem komatøse. Sørgende familiemedlemmer var ofte til stede, mens de ventet på den (til da uunngåelige) døden.
I et av den medisinske historiens mest dramatiske øyeblikk gikk Banting, Best og Collip fra seng til seng for å injisere en hel avdeling med det nye og rensete ekstraktet. Før de hadde nådd det siste døende barnet, våknet de første fra koma, til jublende rop fra familiene sine.»
Frederick Banting og J.J.R. Macleod ble tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1923 for sin oppdagelse. Vel fortjent!