På Arendalsukas tredje dag var det duket for en helsepolitisk debatt om benamputasjoner i regi av Fotterapeutforbundet og Diabetesforbundet. I panelet var helsepolitikere Erlend Larsen fra Høyre og Elise Bjørnebekk-Waagen fra Arbeiderpartiet, sammen med ordfører i Mandal, Alf Erik Andersen fra Fremskrittspartiet. Fagstemmene var lektor og fotterapeut Håvard Høydal og spesialist innen fot- og ankelkirurgi Andreas Dietze.

Fra fotdame til fotspesialist 

Fagpersonene innledet med å dra frem kompetansen vi allerede har på diabetiske fotsår i Norge. 

- Vi har en profesjon med føtter som spesialfelt. De har kompetanse nok til å forebygge. For personer med diabetes sitt beste bør vi organisere fotomsorgen bedre slik at vi utnytter de ressursene som er tilgjengelige, sier Høydal.

Dr. Med Andreas Dietze mener at diabetespasienter skal få føttene sine inspisert minst en gang i året av en medisinsk fagperson.

- Fotterapeutene har de siste årene fått en vesentlig opprustning av sin medisinske kunnskap om diabetisk fotsyndrom. Vi må ta fotterapeutene om bord i båten, som et anerkjent, medisinsk fagpersonell, mener Dietze. 

Forebygging er god samfunnsøkonomi 

Hvert år må det offentlige ut med rundt 500 millioner for å amputere ben som følger av diabetiske fotsår. Det koster rundt 150 000 kroner i året å behandle fotsåret. 

Forbundsleder i Fotterapeutforbundet, Inger M. Paulsen, har laget et regnestykke:

- Årslønnen til en fotterapeut vil være inntjent etter at fem pasienter ikke utvikler diabetesfotsår.

Det er i dag rundt 20.000-30.000 diabetespasienter i Norge med fotsår. 

Årsaken bak rundt halvparten av amputasjonene er dårlig forebygging, da 4 av 5 pasienter ikke får bena sine sjekket av legen. Time hos fotterapeut er ikke dekket av det offentlige.

Faktaene fikk opp temperaturen i debatten mellom helsepolitikerne Larsen og Bjørnebekk-Waagen.

- I den nasjonale diabetesplanen som går ut i 2021 må det komme inn en tekst om diabetisk fotsår. Men det sjokkerer meg det jeg hører om at legene ikke sjekker diabetespasientenes føtter. Legene må ha yrkesstolthet og sjekke pasientenes ben, sier Larsen.

Bjørnebekk-Waagen mener utviklingen på feltet går tregt og at systemet må forbedres.

Må forbedre organisering og finansiering

- Vi må som politikere ta ansvar for systemene og ikke bare peke på hva fastlegene gjør. Her trengs det en gjennomgang av organiseringen, finansiering - og vi må øke kompetansen. Det skal ikke ha noe å si hvor i landet man bor eller hvor tykk  lommeboka er. Det ligger også en mulighet i refusjonsrett på time hos fotterapeut, sier hun. 

Generalsekretær i Diabetesforbundet, Bjørnar Allgot, er enig med Bjørnebekk-Waagen om at organisering og finansiering er nøkkelord for å løse denne utfordringen.

- En løsning kan være flere kommunalt ansatte fotterapeuter på sykehjem og eldrehjem. En mulighet er fotterapeuter som jobber to dager i kommunen og resten i privat praksis, sier Allgot.

- Vi bruker 4-7 milliarder hvert år på diabetesomsorgen. 30 % bruker vi til vanlig behandling, mens 70 % går til komplikasjonsbehandling. Det er dyrt å være på sykehus. Fotterapeuter er rimelige å ansette i forhold til mer spesialiserte medisinsk personell. Forebygging lønner seg, sier generalsekretæren.


Fortellinger fra felten 

En kommentar fra salen av fotterapeut Finn Asmussen satte støkken i politikerne: 

- Mange med nevropati i føttene mister følelsen i føttene og vet ikke hvor farlig det er. En dame i 60-årene kom inn med det hun trodde var hard hud. Jeg fikk sjokk da jeg avdekket et kjempesår. Man er helt avhengig av å gå til fotterapeut regelmessig. Damen var minstepensjonist og hadde ikke råd til å gå til fotterapeut.

Bjørnebekk-Waagen tok dette innover seg og erklærte:

- Det er ikke tid til å vente på at den nasjonale diabetesplanen går ut i 2021. Innen da har vi mistet alt for mange føtter. Vi må gjøre mer for å forebygge og sette i gang et utredningsarbeid.

Debatten i sin helhet kan du se på Diabetesforbundets Facebook-side