Diabetesforbundet møter Marie Amdahl-Skorpen på Popsenteret i Oslo. Hun har akkurat blitt intervjuet av NRK og om litt starter lanseringsfesten til boken hun er med i. Marie og elleve andre barn med funksjonsnedsettelser intervjues til boken «– Alle kan! 12 hverdagshelter forteller sine historier». I boken har journalist Christina Skreiberg reist rundt i Norge og intervjuet barna, som alle brenner for sin fritidsaktivitet.
Godt samhold blant jentene
– Yndlingsfaget mitt er gym og jeg spiller håndball tre ganger i uken. Det er ikke så vanskelig med diabetes. Jeg kan lett følge blodsukkeret mitt gjennom sensoren jeg har på meg. Det viktig at blodsukkeret ligger mellom 8 og 10 når jeg er mye aktiv, sier Marie.
– Det er et godt samhold og sosialt med jentene hun spiller håndball med, derfor er det viktig for Marie, sier mamma Beate Amdahl-Skorpen.
I boken møter vi Marie sammen med resten av laget på håndballtrening:
«Håndballvennene tenker litt ekstra på at Marie har diabetes.
– Jeg er litt redd for å komme borti den dingsen hun har på armen, sier en på laget med et smil.
– Hvis Marie blir litt blek eller setter seg ned, vet vi at hun kanskje føler seg dårlig, sier en annen.»
Mamma Beate Amdahl-Skorpen er tydelig stolt av sin datter Marie.
Blitt en del av hverdagen
For Marie har diabetes blitt en del av hverdagen. For henne føles det normalt å ha diabetes type 1. Noe av det som skiller henne fra de andre er at hun må huske å spise hver tredje time og legge inn insulin i forhold til hvor mye karbohydrater det er i maten.
– Det kan være utfordrende å alltid planlegge og ikke kunne ta ting på sparket, men det går som oftest bra. Glemmer jeg et måltid kan jeg lett bli lav, forklarer Marie.
Bestevenninnen har målt blodsukkeret
– Funksjonsnedsettelser kan komme litt i veien når man møter folk for første gang. Det sa generalsekretær Lilly Ann Elvestad fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon da hun åpnet lanseringsfesten for boken.
Marie kan kjenne seg igjen i nettopp dette.
– Noen spør mye mens andre stirrer på tingene jeg har på kroppen. Jeg vet jo hva de stirrer på og at de gjør det fordi de ikke vet hva det er, så det plager meg ikke, sier Marie.
– Alle vennene mine vet om diabetesen, og de oppfører seg helt normalt. Det synes jeg er fint. En av mine beste venninner vet mye om det. Hun har målt blodsukkeret og skiftet insulin på meg (byttet Omnipod, journ.anm). Alle i klassen vet om det også, så når det piper på grunn av blodsukkeret så vet de at jeg er lav eller høy, sier Marie.
– Hvorfor synes du det er viktig at andre barn lærer om sykdommen?
– Så de vet hvordan vi har det og at vi egentlig ikke er så mye annerledes. At vi fortsatt kan gjøre alt selv om vi har noe ekstra å passe på, sier Marie.
– Viktig å delta i fritidsaktiviteter
Mari Trommald, direktør i Bufdir, (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) var tilstede under lanseringen.
Hun pekte på at det er viktig å legge til rette for fritidsaktiviteter for barn med funksjonshemming.
– Det er viktig å delta i fritidsaktiviteter, fordi det former deg som barn. Med funksjonsnedsettelser må man kanskje stå på litt mer enn andre barn. Norske myndigheter må bli enda bedre til å tilrettelegge. Denne boken viser at det ikke finnes noen unnskyldning, sa Trommald.
I boken snakker Marie om hvor viktig håndballen er for henne:
«– Trening er en form for medisin. Det er viktig for kroppen, sier Marie og mammaen hennes.
Noen ganger blir hun sliten, men hun er sikker på en ting:
Jeg vil ikke gi opp selv om jeg har en sykdom!»
«– Alle kan!» er skrevet i samarbeid med Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og fås kjøpt gjennom organisasjonen.
