– I løpet av minutter ble jeg pasient på min egen arbeidsplass

Vi møter ekteparet Monan i det brune huset i den bratte skråningen på Yven utenfor Sarpsborg. Det arkitekttegnede drømmehuset ble bygd da de flyttet hjem etter noen år i Chicago.

Huset har Bjarne snekret selv, han er utdannet byggmester og tar fremdeles på den blå kjeledressen etter frokost hver morgen.

– Jeg kaller det smokingen hans, smiler Lillan (79) og ser kjærlig på ektemannen. Vi sitter i den amerikansk-inspirerte stuen som er fylt av fargerik kunst og bøker. Akvareller i sterke farger han har malt selv, og gaver fra kunstnervenner fra fjern og nær gjør rommet personlig og varmt.

De har nettopp kommet hjem fra fjellet etter flere dagers feiring av Bjarnes 80-årsdag, mannen Lillan sier hun ikke kunne klart seg uten. Når det nærmer seg ettermiddagskaffen spør han hva blodsukkeret hennes er, om det passer at de tar en liten sjokoladebit til kaffen. Er det litt høyt nøyer de seg med kaffe.

– Bjarne har diabetes type 3, jeg diabetes type 1. (Diabetes type 3 er en betegnelse som brukes om pårørende til de med diabetes, red. anm.). Vi er sammen om det meste, og røyner det på er han veldig rolig. Det å leve med en som har en kronisk sykdom er ikke bare bare, sier Lillan som setter pris på ektemannens galgenhumor.

– Selv om den kan gå litt langt noen ganger, sier hun og ler.

Diabetes i familien

79-åringen var godt kjent med diabetes da hun fikk diagnosen selv. Begge hennes foreldre hadde diabetes type 2, og hennes to søstre hadde hver sin autoimmune sykdom som de døde av, en ble 35 år og den andre 60 år. Selv var hun 35 år gammel og hadde nettopp flyttet hjem til Norge fra Chicago da hun fikk diagnosen.

– Jeg bestemte meg for å være åpen om at jeg har diabetes fra dag én, jeg tror det er lettere å leve riktig da. Nærmer mitt blodsukker seg ti, setter jeg «et par streker» uansett hvor jeg er, sier hun.

Hva som utløste det hele, mener sykepleieren var en hepatittsmitte som sendte henne på sykehus.

Første som fikk engangssprøyte

Sin første diabeteslege husker hun veldig godt.

– Dr. Hjemdal var helt fantastisk, og jeg glemmer ikke det første møtet med ham. Det var ganske strengt den gang, kanskje litt for strengt, jeg målte alt jeg skulle spise. Etter fem år fikk jeg engangssprøyte fra Novo – jeg ble fortalt at jeg var den aller første som fikk den. Fra jeg fikk diabetes i 1974 har det vært en rivende utvikling, og vi som pasienter må følge med selv på ny forskning og nye produkter, mener hun.

På venstre overarm har hun en Freestyle Libre.

– Jeg kjøpte den selv for to-tre år siden, og det er en enda bedre hverdag etter at jeg fikk den selv om jeg stort sett ligger på Hba1c rundt 7,4 pluss minus. Heldigvis har jeg aldri vært bevisstløs, men har kjent kraftig på det noen ganger når jeg kan gå ned til tre og to i blodsukker. Da er jeg heldig som alltid har en mann som er på pletten.

Lillan Monan har i dag litt nevropati i bena, og opplever at synet den siste tiden har blitt noe dårligere.

– Legene bør være strengere

Den tidligere sykepleiere er overrasket over at nydiagnostiserte diabetespasienter får beskjed fra leger og sykepleiere om at de kan spise nesten hva som helst og regne seg frem til riktig dose insulin. Hun mener det ikke er så enkelt.

– Vi er veldig nøye med hva vi spiser, du spiser ikke kake hver dag når du har diabetes, sier hun engasjert.

– Det er salat til middag annenhver dag, og alltid rene varer, vi styrer unna blandingsmat. Fisk spiser vi én til tre ganger i uken, sier hun og forteller at det er ett egg, én brødskive og ett knekkebrød til frokost hver dag.

– Vi skjærer også opp tre frukt som vi deler hver morgen. Jeg har en regel som jeg prøver å følge, og det er at jeg kan spise så mye jeg vil av matvarer hvor 100 gram inneholder 5 gram karbohydrat. Tomat er et eksempel. Jeg har en lapp i vesken hvor jeg har laget meg en oversikt over kabohydratinnholdet i mat jeg liker. Og når jeg er lav tar jeg druesukker, sukker eller rosiner, da trenger jeg ikke spise så mye.

Bjarne nikker, og sier han har sukkerbiter i alle lommer. To ganger har han opplevd at konas følinger har blitt i overkant ubehagelig.

– Begge Lillans insulinpenner er grå, og én gang tok hun feil. Hun trodde det var langtidsinsulin, og satte 25 units, sier ektemannen som stadig bryter over på amerikanske ord.

– Da satt jeg oppe hele natten og målte hvert femte minutt, det gikk med litt sukker da. Etter en føling kan jeg tenke at «folk vet ikke hvordan dette er», innrømmer Lillan.

Mat, mosjon og måtehold

For tolv år siden måtte ekteparet justere kosten selv om de levde sunt, gikk turer og trente. Lillan har blant annet svømt to ganger i uken i 20 år. Begge la på seg mer enn de likte. Tre år tidligere hadde også Lillan opplevd et hjerteinfarkt.

– Vi tok av 38 kilo til sammen, det har vi glede av i dag, og lever etter de tre M’ene: Mat, mosjon og måtehold.

Bjarne sier kona hans er flink til å avstå fra mat som får blodsukkeret til å svinge for mye.

– Jeg takker henne for at hun ikke lager fete sauser, kosten hennes er helsemessig bra for meg også. Alle burde spise diabeteskost, mener han.

Jubileumstur med Cadillac

28 år gammel bestemte Lillan seg i løpet av fem minutter da hun fikk spørsmål om hun ville ta en jobb som privatsykepleier i USA. Der besøkte hun den norskamerikanske kirken og traff Bjarne som hadde bodd der med foreldrene i ti år allerede. Da det var på tide å vende nesen mot Norge igjen, kjøpte de tomt like impulsivt som da Lillan dro til Chicago.

I sommer fyller hun 80 år, 45 av dem har hun levd med diabetes. Ekteparet har reist verden rundt, og Lillan Monan vet hva hun ønsker seg i gave.

– Da ønsker jeg meg en langweekend i Verona, jeg er ikke ferdig med å reise. Og mens vi venter på feiringen i august, skal vi nyte deilige dager på husmannsplassen vi har pusset opp i Torsnes, og kjøre tur med vår Cadillac Convertible 68 modell. Den er akkurat like gammel som vårt ekteskap. Vi har hatt et fantastisk liv Bjarne og jeg, selv om jeg har en kronisk sykdom som styrer mye av livet.