Full kontroll – store drømmer

Han står på motorsykkelen som om den var en diger hoppestokk. Ved å kombinere kroppen, bremser, gir og kløtsj, bykser han på ubegripelig vis opp på kampesteinen med den 67 kilo tunge tohjulingen. Som en leken guttunge flytter han seg fra stein til stein.

Med perfekt presisjon posisjonerer han dekket på underlaget, vrikker det på plass nærmest centimeter for centimeter, før han tar sats og hopper ned igjen.

– Det er mer krevende enn det ser ut som. Jeg pleier å la den som sier det ser lett ut, prøve seg, smiler Sondre Haga.

Alltid kjeks med

18-åringen fra Riska i Sandnes har vunnet VM-runder, junior-NM, nordiske mesterskap og vært på pallen også i seniorkonkurranser i trial. Motorsykkelsporten går ut på å ta seg gjennom en løype i terrenget, en såkalt seksjon, uten at føreren tar nedi bakken med føttene. Da får man nemlig en «straffeprikk». Den som klarer å kjøre gjennom flest seksjoner med færrest prikker, vinner løpet. En konkurranse kan ha 18 seksjoner, og varer gjerne i fem–seks timer.

For Sondre, som har diabetes type 1, er det viktig å følge med på blodsukkeret på Dexcom G4-skjermen underveis.

– Trial handler mye om fokus. Hvis ikke blodsukkeret er rett, kan jeg lettere gjøre feil. Jeg sjekker regelmessig, og alltid hvis jeg føler meg litt annerledes.

Han forsøker å ha jevnt blodsukker, og vil ikke spise for mye før løpet. Det er vanskelig å spise riktig under selve konkurransen, fordi han plutselig kan få dårlig tid til å fullføre alle seksjonene. Makstiden man kan bruke, er fem timer.

– Det løser jeg ved alltid å ha med energidrikker og kjeks.

13 år og mest voksen

Som femåring fikk Sondre klassiske diabetessymptomer. Han begynte å gå mye på do om nettene, nærmest i søvne. Han kunne sovne på badet, eller legge seg igjen i stolen i stua. Da diagnosen ble stilt, fikk familien opplæring på sykehuset, før Sondre dro tilbake til barnehagen.

– Jeg husker at mamma var med dit i en uke eller to. Etterpå begynte jeg å klare meg selv. På en måte har det vært en fordel. Jeg ble med i juniorlandslaget som 12–13-åring, når de andre var rundt 20. Likevel fikk jeg høre at jeg var den mest voksne av alle. Jeg tror nok diabetesen har utviklet meg til å bli mer strukturert, både som idrettsutøver og person.

– Omtrent samtidig som diabetesen ble oppdaget, begynte Sondre å mase på foreldrene om å få kjøre trial, slik fetteren gjorde. Først da han var åtte, ga de etter. På første trening mistet han kontrollen, og med øynene igjen, kjørte han rett i en steinur. Da ville han ikke oppå sykkelen igjen.

– Men treneren og foreldrene mine tvang meg. Det er jeg glad for i dag, sier han.

Mer insulin i pauseuker

Da han var 13, bestemte han seg for å satse ordentlig. De siste årene har han trent tre timer i terrenget omtrent hver dag, i tillegg til fysisk trening utenom. De få ukene han har pause fra trening og konkurranser, merker han at blodsukkeret går opp og insulinforbruket dobles.

– Når jeg trener mye, har jeg mye jevnere blodsukker. Selv om jeg spiser mye, holder det seg ganske jevnt. Da kan jeg også spise mye variert mat, og jeg holder ikke igjen på dessert selv om jeg har diabetes, sier han.

Ofte har teamet hans tatt med halvstekte, grove brød hjemmefra når de har reist rundt i verden på konkurranser. Å være på et så høyt nivå i sporten, betyr nemlig opptil 240 reisedager i året.

– Vi er jo mye ute og spiser. Da går jeg gjerne fra bordet for å sette sprøyten. Det har blitt en vanesak å ha med insulin overalt.

Hvert år må han dessuten klarere medisinene med forbundene både nasjonalt og internasjonalt, siden insulin står på dopinglista.

Aldri hatt føling

Selv om sykkelen kan gå opp i 100 kilometer i timen, er det ikke fart eller kule triks trial handler om. Vanligvis ligger farten på rundt fem til ti kilometer i timen, ofte stopper sykkelen helt opp også. Sondre har aldri vært alvorlig skadet, men han har vært redd flere ganger. Under noen seksjoner må han nemlig hoppe opp på og ned fra flere meter høye hindre.

– Jeg har jo aldri tenkt at jeg faktisk kommer til å dø, men har nok sagt det der og da. Selv om jeg er redd, må jeg alltid prøve hindrene. Gjør jeg ikke det, får jeg automatisk fem prikker.

Sondre har aldri hatt skikkelig føling, og heller ikke merket diabetesen veldig i konkurransene. Som oftest kjenner han fort når han blir sulten, og passer på å spise i tide.

– Men en gang vi skulle sjekke ut løypene dagen før en konkurranse, hadde jeg tatt litt for mye insulin etter et måltid. Jeg fikk rykninger i skogen, og falt litt. Heldigvis hadde jeg jo treneren med meg, forteller han.

Bedre uten diabetes?

Det er ikke ofte han snakker til andre om at han har diabetes, og ikke alle konkurrentene vet det. Han kjenner ikke til andre med diabetes på toppnivå i trial, men vet om noen yngre med sykdommen.

– To–tre stykker har kommet bort og spurt meg litt om hvordan jeg har klart det og fått det til å gå rundt.

Han har aldri tenkt på seg selv som annerledes, og foreldrene har aldri latt diabetesen hindre ham i å gjøre det han vil.

– Det er jeg veldig glad for. Foreldrene mine har støttet meg i alt jeg gjør, så lenge jeg gjør det jeg virkelig vil, og gjør det hundre prosent. Så lenge jeg har fått gode karakterer, har det gått greit å ha fri fra skolen.

Siden han var 13 år, har målet vært å bli verdensmester innen 2020, noe han mener er realistisk, og som han ennå jobber mot.

– Jeg har en drøm om å leve av dette. Da går det an å holde på en stund. Det er et stort og krevende mål, men det hjelper med å holde meg skjerpet på hver trening, sier han.

Noen ganger har han tenkt på om han ville vært enda bedre i sporten uten diabetes.

– Tanken har slått meg. Å ha diabetes er jo en ekstra utfordring, særlig hvis jeg begynner å få dårlig tid på løp. Det kan være stressende, og ikke akkurat en fordel. Men sånn er det bare. Jeg har fått en utfordring, la gå.