Jeg var sju år da jeg fikk diabetes. I en alder da man skal være på sitt mest viltre, oppdage livet, og utforske hva det vil si å være barn. Jeg husker ikke så mye av hvordan livet var før den tid, men jeg husker hvordan det var før jeg ble diagnostiert. Jeg drakk en liter appelsinjuice om dagen, og hadde ofte fryktelig vondt i magen. På kveldstid ble jeg sittende i fanget til mor som strøk meg på magen, fordi hun ikke visste hva annet hun kunne gjøre. Fram til den dagen jeg ble diagnostisert.

Det var første dag i elgjakten. Min far var på jakt da vi kom tilbake fra legekontoret med kommando om å dra rett på sykehuset. Han rakk oss så vidt i det vi svingte bilen ut fra gårdsveien. Jeg skjønte ikke så mye av hva som skjedde, var blid som ei sol, og da han spurte hvor vi var på vei, sa jeg så stolt jeg kunne at «jeg har sukkersyke!», og det var da jeg så mamma gråte.

Jeg husker tiden på sykehuset gikk sakte. Da jeg kom dit, var jeg tynn som en spiker – hadde mistet alt av valpefett som følge av mangel på insulin. Den kvelden spiste jeg 12 brødskiver. «Ulvehunger», kalte mamma det. Etter en ukes tid var jeg på mitt mest sultne, og fikk null respons da jeg ba om å få mat. Mamma satt med en sykepleier på rommet vårt og forklarte at hvis jeg ikke fikk en føling snart, så måtte de framprovosere den for å se hvordan kroppen reagerte. Frustrasjonsnivået i en sjuåring med føling som blir ignorert, er brutalt.

Lavt blodsukker føles som at kroppen går tom for energi. Etter en maraton er man muligens ganske skjelven i beina – og i kroppen generelt. Man blir irritabel, og har et behov for å skrike til folk. Slik er det også med lavt blodsukker. Svetten begynner å piple i ansiktet, det prikker i leppene, og konsentrasjonen er den samme som etter tre kjappe øl. Slik er det i alle fall for meg, og dette skulle jeg leve med livet ut. Det gikk 20 år før foreldrene mine fortalte hvordan det store bildet for dem var på den tiden. På naborommet hadde det blitt innlagt en liten jente som ble funnet i en bekk. Hun overlevde ikke. «Selv om det var et mareritt for oss, så satte det ting i perspektiv», sa pappa.

I vår familie har vi alltid hatt et avslappet forhold til diabetes. Vi har ikke endret kosthold så mye, og jeg fikk godteri på lørdager som alle andre barn. Selv om jeg fikk god oppfølging hjemmefra, har jeg alltid har hatt litt høyt blodsukker. Da jeg nærmet meg ungdomsalder og pubertet, ble det hele forsterket, fordi hormoner påvirker blodsukkeret, sa de. 10–15 år etter er det fortsatt slik. Når jeg blir nervøs, får jeg lavt blodsukker. Når jeg blir forelsket, får jeg høyt blodsukker. For mange er det kanskje spennende å flytte til ny leilighet. For meg var jeg på kanten av å ringe til ambulanse, for jeg fikk ikke opp blodsukkeret da jeg skulle sove første natt på nytt bosted.

I den mest hormonelle perioden testet jeg en tidlig versjon av insulinpumper som hadde kommet. Problemet med disse pumpene var at alle dager i utgangspunktet var en ukedag. Så da jeg gjentatte lørdager hadde fått full insulintilførsel uten å spise frokost, resulterte det i bevisstløse krampetrekninger på gulvet. Mamma pleide å lytte etter de repeterende bankelydene. Jeg våknet da etter en stund med fjeset fullt av pyntegele, hvor hele resten av dagen ble preget av kvalme. Jeg konkluderte med at jeg stoler ikke på pumper – og skal aldri ha noe sånt igjen.

Da jeg flyttet ut fra foreldrene mine, startet mamma å sove med mobilen på nattbordet, klar for å kjøre flere timer midt på natta, sånn i tilfelle det skulle skje noe. Noe av det som har plaget meg siden jeg ble klar over mine egne meninger om dette, var spørsmålene fra folk: «Har du det hardt?» og «Men det påvirker deg jo ikke?». Og det er akkurat disse spørsmålene som er mye av grunnen til at jeg skriver dette. Det er ingenting som heter å ha det «hardt». Du kan ha høyt blodsukker, du kan ha lavt blodsukker. Noen dør av diabetes, andre lever lenge. Når det kommer til den biten om at «det påvirker deg ikke», så er det en antakelse på linje med at alt du ser på sosiale medier er realitet.

Diabetes påvirker meg i den forstand at jeg ikke kan huske hvordan det er å føle seg frisk. Jeg har nå kommet til det punktet i livet der jeg begynner å tenke på å ta ut tidlig pensjon, fordi antatt levealder for personer med diabetes er inntil ti år mindre enn for friske mennesker. Jeg er alltid stresset for om jeg kommer til å «gå tom» i en lei situasjon, og om jeg kommer til å våkne neste gang jeg får for lavt blodsukker på natta. Jeg har sovet med en banan på nattbordet så lenge jeg kan huske, og jeg våkner to–tre ganger i uka med behov for å spise den. Det var en viss trygghet i å bo i kollektiv med andre mennesker rundt, men å bo alene er en konstant frykt for at det kan gå galt. Jeg får årlig beskjed om at det begynner å synes på øynene mine at jeg har diabetes, og frykten for å ende opp med å måtte amputere et bein eller to er høyst reell.

Så hvordan takler en 27-åring slike … jeg vil kalle det midtlivs-krise frykter? På den eneste måten jeg har blitt oppdratt: med mye selvironi, og noe forakt. Så hvert år den første dagen i elgjakten «feirer» vi sykdommen med den største kaloribomben av en kake jeg vet av. Hver gang familien min ser meg spise sjokolade eller noe lignende, sier de «diabetikermat» høyt. Det er ikke så nøye om jeg hører det lenger, men det må sies. Da vi begynte å snakke i jula om tidlig pensjon på grunn av tidlig død, ble det møtt på den eneste måten jeg hadde forventet: med benektelse.

Så: Hvordan synes jeg det er å ha diabetes? Jeg synes det er jævlig. Det er unødvendig. Og det er helt individuelt. Kanskje er det ingen andre som sliter slik med sykdommen sin. Men kanskje er det. Og da er vi i det minste flere.